februar 2026
The Federation Trilemma
Lokal autonomi, virksomhetsomfattende konsistens og endringshastighet: hvorfor en IT-driftsmodell kan ha hvilke som helst to av dem, og hvorfor hybridmodeller sitter i et midtområde som ikke finnes.
Sammendrag
Organisasjoner som driver informasjonsteknologi på tvers av flere forretningsenheter, vil ha tre ting på én gang: at hver enhet selv kan bestemme over sine egne systemer (autonomi), at virksomheten har ett landskap, ett sett definisjoner og ett svar (konsistens), og at endring går raskt (hastighet). Denne artikkelen hevder at de tre er parvis forenlige og samlet umulige. Vi i Nashua formulerer de tre godene presist og viser, med en minimal modell av endring og avstemming, at produktet deres er begrenset av en konstant som bestemmes av antall enheter, deres gjensidige avhengighet og latensen i forumet som avstemmer dem, og utleder de tre koherente driftsmodellene: den sentraliserte standarden, den fødererte-men-trege og den autonome-men-inkonsistente. Hvert hjørne har sine egne styringsinstrumenter; den «hybride» eller «fødererte» modellen som de fleste organisasjoner erklærer, blander instrumenter fra ulike hjørner og mister deretter ett gode i det skjulte: standarder ingen følger, et råd som blir en flaskehals, eller skygge-IT. Skranken kan heves, men ikke fjernes, gjennom modularitet, forhåndsavtalte kontrakter og lagdeling. Vi leser den nederlandske offentlige sektoren gjennom modellen, der 342 grunnlovsfestet autonome kommuner utfører identiske lovpålagte oppgaver og Common Ground-bevegelsen forsøker å flytte fronten snarere enn å unnslippe den. Dette er teoretisk forskning, og vi avslutter med hvordan den kan måles og testes.
Nøkkelord: IT-styring; driftsmodell; føderasjon; virksomhetsarkitektur; trilemma; standardisering; autonomi; endringshastighet; modularitet; Common Ground; Nederland; kommuner
1. Innledning
Enhver organisasjon med mer enn én forretningsenhet har hatt diskusjonen. Enhetene vil velge sine egne systemer, fordi markedene, kundene og tidsplanene deres er forskjellige. Sentrum vil ha ett landskap, ett kunderegister, én kontoplan og én sikkerhetsholdning, fordi virksomheten rapporterer, etterlever regelverk og forsvarer seg som en helhet. Alle vil at endring skal gå raskt, fordi konkurrentene gjør det. Diskusjonen avgjøres vanligvis av et dokument som lover alle tre: en «føderert» driftsmodell, en «hybrid» styring, en «frihet innenfor et rammeverk». Dokumentet følges, etter noen år, av en gjennomgang som finner at rammeverket ikke etterleves, at arkitekturrådet er en flaskehals, og at det finnes et skyggelandskap av systemer som er kjøpt uten at noen har spurt. Gjennomgangen anbefaler en ny driftsmodell, som lover alle tre.
Denne artikkelen hevder at diskusjonen ikke kan avgjøres av et dokument, fordi de tre godene ikke kan holdes sammen. Med autonomi mener vi at en forretningsenhet bestemmer hvilke systemer den kjører, når den endrer dem og med hvem; med konsistens mener vi at virksomheten har ett landskap i den forstand som betyr noe, felles definisjoner, felles plattformer der deling er tilsiktet, og interoperabilitet der den ikke er det; med hastighet mener vi tiden fra et behov oppstår til det er dekket i produksjon. Vår påstand er at en IT-driftsmodell kan ha hvilke som helst to av disse i full styrke, og at det tredje da er begrenset av en konstant som avhenger av antall enheter, hvor gjensidig avhengige systemene deres er, og hvor lang tid virksomheten bruker på å avstemme en endring gjort av én enhet med de andre. Påstanden har formen av et trilemma, kjent fra monetær økonomi (Mundell, 1963; Fleming, 1962), fra politisk økonomi (Rodrik, 2011) og fra distribuerte systemer (Gilbert & Lynch, 2002; Brewer, 2012), og vi mener den er like nyttig her som den har vært der: ikke fordi den forteller en organisasjon hva den skal velge, men fordi den forteller den at den må.
Spørsmålet artikkelen stiller, er derfor: er lokal autonomi, virksomhetsomfattende konsistens og endringshastighet samlet oppnåelige i en IT-driftsmodell, og hvis ikke, hva er de koherente valgene, og hvordan kan en organisasjon se hvilket den faktisk har gjort? Kapittel 2 plasserer spørsmålet i styringslitteraturen og blant trilemmaene det ligner. Kapittel 3 definerer de tre godene og instrumentene som forfølger dem. Kapittel 4 gir modellen og skranken. Kapittel 5 beskriver de tre hjørnene, deres instrumenter og hva hvert av dem gir opp, og kapittel 7 patologien i det indre. Kapittel 8 undersøker hva som kan flytte skranken. Kapittel 9 leser den nederlandske offentlige sektoren gjennom modellen, og kapittel 10 følger en konstruert case. Kapittel 12 til 15 trekker implikasjoner, angir begrensninger og konkluderer.
Artikkelen er skrevet for den nederlandske situasjonen, som byr på trilemmaet i en uvanlig ren form. Nederland er en desentralisert enhetsstat: de 342 kommunene utfører de samme lovpålagte oppgavene under de samme lovene, med grunnlovsfestet autonomi over hvordan de organiserer seg, og de gjør det med informasjonssystemer de velger og kjøper hver for seg fra et lite marked av leverandører. Konsistens kreves av loven og av innbyggere som flytter mellom kommuner; autonomi er garantert av grunnloven; og hastighet kreves hver gang parlamentet endrer en regel som hver kommune deretter må innføre. Det kollektive svaret, Common Ground-bevegelsen, leses i kapittel 9 som et bevisst forsøk på å flytte fronten.
2. Bakgrunn
2.1 Styringsarketyper og driftsmodeller
IT-styringslitteraturen har i flere tiår beskrevet valget mellom sentrum og enheter uten, så vidt vi vet, å formulere det som en umulighet. Weill og Ross (2004) katalogiserte arketypene virksomheter bruker for å fordele IT-beslutningsrettigheter, forretningsmonarki, IT-monarki, føderalt, føydalt, duopol og anarki, og viste at de beste virksomhetene tilpasset arketypen til beslutningen. Ross, Weill og Robertson (2006) foreslo fire driftsmodeller langs to dimensjoner, graden av prosesstandardisering mellom forretningsenhetene og graden av dataintegrasjon mellom dem: diversifisering (lav på begge), koordinering (integrasjon uten standardisering), replikering (standardisering uten integrasjon) og unifisering (begge). Sambamurthy og Zmud (1999) argumenterte for at den riktige ordningen avhenger av flere betingelser, og at de fleste virksomheter ender opp føderale. Disse rammeverkene er vokabularet i ethvert driftsmodelldokument, og de har ett trekk felles: de behandler valget som en posisjon i et plan, der ethvert punkt kan velges, snarere enn som en beskrankning, der noen punkter ikke kan det.
Organisasjonslitteraturen kjente beskrankningen tidligere. Lawrence og Lorsch (1967) viste at differensiering mellom enheter og integrasjon på tvers av dem står i spenning, og at den nødvendige integrasjonen øker med differensieringen. Mintzberg (1979) beskrev koordineringsmekanismene en organisasjon har til rådighet og betingelsene som hver av dem virker under, og bemerket at mekanismene ikke kan kombineres fritt. Ashbys (1956) lov om nødvendig variasjon innebærer at et sentrum som vil kontrollere variasjonen i enhetene sine, selv må ha den variasjonen, det vil si at konsistens pålagt fra sentrum har en kostnad som vokser med enhetenes mangfold. Conway (1968) observerte at et systems struktur kopierer kommunikasjonsstrukturen i organisasjonen som bygger det, noe som i våre termer betyr at en organisasjon som kommuniserer gjennom et sentralt råd, vil bygge et landskap med en sentral flaskehals.
2.2 Trilemmaer som form
Et trilemma er en påstand om at tre ønskelige egenskaper kan holdes parvis, men ikke samlet. Det mest kjente i økonomien er Mundell og Flemings umulige treenighet: et land kan ikke ha fast valutakurs, frie kapitalbevegelser og en uavhengig pengepolitikk på én gang. Rodrik (2011) foreslo at demokrati, nasjonal suverenitet og dyp økonomisk integrasjon likeledes er samlet uoppnåelige. Innen informatikk sier Brewers formodning, bevist av Gilbert og Lynch (2002), at et distribuert datalager ikke samtidig kan garantere konsistens, tilgjengelighet og toleranse for nettverkspartisjoner. Brewers (2012) tilbakeblikk er lærerikt for denne artikkelen: teoremets verdi i praksis lå mindre i umuligheten, som ingeniører arbeidet seg rundt, enn i disiplinen i å si eksplisitt hvilken egenskap et system ga opp og når.
CAP-teoremet er den nærmeste slektningen til vår påstand, og likheten er ikke tilfeldig: en virksomhet med autonome enheter er et distribuert system der enhetene er noder, de felles definisjonene er den replikerte tilstanden, og forumet som avstemmer endringer er konsensusprotokollen. Denne artikkelen låner ikke beviset, som gjelder asynkrone nettverk, men den låner formen og disiplinen.
2.3 Modularitet
Den tredje tråden vi trekker på, gjelder hva som kan flytte en beskrankning av dette slaget. Simon (1962) argumenterte for at komplekse systemer som overlever, er nesten dekomponerbare: delene deres samvirker sterkt innad og svakt seg imellom, slik at en endring i én del sjelden krever en endring i en annen. Parnas (1972) gjorde samme poeng for programvare: moduler bør skjule de beslutningene som mest sannsynlig vil endres, slik at endring av én ikke krever endring av resten. Baldwin og Clark (2000) viste hvordan designregler som fastlåser grensesnitt, lar moduler utvikle seg uavhengig, og hvordan den uavhengigheten har en opsjonsverdi. I denne artikkelens termer beskriver disse forfatterne hvordan man senker den gjensidige avhengigheten mellom enheter, som er den ene av de to måtene trilemmaets skranke kan heves på.
3. Tre goder og deres instrumenter
3.1 Definisjoner
Vi definerer hvert gode slik at det kunne måles, fordi argumentet hviler på at de står i spenning, og spenning mellom udefinerte goder er retorikk.
Autonomi (). Andelen av beslutningene om en enhets systemer, hvilke som skal kjøres, når de skal endres, med hvilken leverandør, som enheten tar uten samtykke fra noen annen part. Måles som andelen av en enhets IT-endringsbeslutninger, vektet etter forbruk, som tas lokalt. betyr at enheten bestemmer alt; betyr at sentrum gjør det.
Konsistens (). Graden av hvorvidt virksomheten har ett landskap der den har til hensikt å ha det. Måles som andelen av felles begreper (kunde, produkt, konto, ansatt, sak) som har én definisjon og ett autoritativt system på tvers av enhetene, og andelen av systemporteføljen som kjører på plattformene som er utpekt som felles. betyr ett landskap; betyr at hver enhets landskap er uten sammenheng med de andres. Konsistens er ikke ensartethet: en virksomhet kan ha til hensikt å dele identitet og økonomi, men ikke frontløsninger, og måles mot det den har til hensikt.
Hastighet (). Takten som tillatt endring leveres i, relativt til takten den etterspørres i: forholdet mellom endringer som når produksjon i en periode og endringer som bes om i den, eller tilsvarende den inverse av ledetiden relativt til ledetiden enhetene trenger. betyr at hver forespørsel oppfylles så raskt som ønsket; betyr et voksende etterslep. «Tillatt» har betydning og drøftes nedenfor: en endring modellen avviser etter sitt design, er ikke en treg endring, men en utelukket.
3.2 Instrumenter
Hvert gode forfølges med instrumenter, og instrumentene er der driftsmodeller blir virkelige. Autonomiens instrumenter er desentraliserte budsjetter, lokale leverandørforhold, lokalt produkteierskap og fravær av godkjenningstrinn. Konsistensens instrumenter er standarder og referansearkitekturer, felles plattformer og felles tjenester, sentrale datadefinisjoner og autoritative systemer, og foraene, arkitekturråd, designmyndigheter, dataråd, som avstemmer lokale forslag med dem. Hastighetens instrumenter er korte beslutningsveier, produktteam med ende-til-ende-myndighet, automatisert leveranse og fjerning av fora fra veien til produksjon.
Listet opp slik er spenningen allerede synlig. Konsistensens instrumenter setter inn et forum på veien til produksjon, som er det hastighetens instrumenter fjerner. Autonomiens instrumenter fjerner godkjenningen som konsistensens instrumenter krever. En driftsmodell som tar i bruk alle tre settene, tar i bruk instrumenter som opphever hverandre, og kapittel 7 beskriver hva som skjer deretter. Først viser vi at spenningen ikke bare er mellom instrumenter, men mellom godene selv.
4. En minimal modell
4.1 Oppsett
Betrakt en virksomhet med forretningsenheter. I hver periode har hver enhet en etterspørsel etter endring i systemene sine med rate : nye funksjoner, nye leverandører, nye integrasjoner, utfasinger. En andel av disse endringene besluttes lokalt; resten besluttes av sentrum og angår oss ikke her, fordi sentrums beslutninger ikke trenger å avstemmes med noen. Av de lokalt besluttede endringene berører noen ting virksomheten har til hensikt å holde konsistente, felles data, felles plattformer, felles grensesnitt; andelen som gjør det, er , fordi jo mer av landskapet som er utpekt som felles, desto flere lokale endringer berører det. Hver slik endring må avstemmes med de andre enhetene som er avhengige av den felles tingen; la være det gjennomsnittlige antallet andre enheter som er involvert, et mål på gjensidig avhengighet. Avstemmingen utføres av et forum med begrenset oppmerksomhet: det kan avgjøre én parvis avstemming på tiden , serielt.
4.2 Skranken
Avstemmingslasten som genereres per periode, er antallet lokale endringer som berører felles ting, multiplisert med enhetene hver av dem må avstemmes med:
Ligning 1. Avstemmingslast per periode: lokale endringer som berører felles ting, multiplisert med enhetene hver av dem må avstemmes med.
Forumets kapasitet er avstemminger per periode. Hvis lasten overstiger kapasiteten, vokser etterslepet, og den leverte raten av tillatt endring er kapasitetsbegrenset; hastigheten, levert over etterspurt, er
Ligning 2. Hastighet som levert over etterspurt endring, begrenset av forumets avstemmingskapasitet.
Når forumet er den bindende beskrankningen, som er tilfellet driftsmodelldiskusjonen handler om,
Ligning 3. Skranken: produktet av autonomi, konsistens og hastighet kan ikke overstige konstanten .
Produktet av de tre godene er begrenset av , en konstant bestemt av forumets latens , etterspørselen etter endring , antall enheter og deres gjensidige avhengighet . For enhver virksomhet av realistisk størrelse er liten: med tolv enheter som hver vil ha fire avstemmingspliktige endringer i måneden, som hver berører tre andre enheter, og et råd som avgjør en avstemming på en uke, er . To goder i full styrke tvinger det tredje ned til den størrelsesordenen.
4.3 Hva skranken sier og ikke sier
Ulikhet (3) er en skisse, og tre ting bør sies om den. For det første er den en ulikhet om et regime, det der det avstemmende forumet binder; en virksomhet med så lite endring, så få enheter eller så liten gjensidig avhengighet at forumet står ledig, er ikke i det regimet og kjenner ikke noe trilemma. De fleste virksomheter med flere enheter er i det. For det andre er godene ikke symmetriske i hvordan de går tapt. Autonomi og konsistens velges, ved design eller som standard; hastighet er det som skjer, og den går tapt gjennom kødannelse, som er grunnen til at driftsmodellgjennomganger så ofte finner et etterslep ingen har designet. For det tredje er skranken ikke en naturlov, men en konsekvens av at avstemming er seriell, parvis og treg. Hver av disse tre kan angripes, og kapittel 8 undersøker hva som skjer når de blir det.
De tre hjørnene følger direkte. Sett og : hastigheten er begrenset av , den fødererte-men-trege modellen. Sett og : autonomien er begrenset, , den sentraliserte standarden. Sett og : konsistensen er begrenset, , den autonome-men-inkonsistente modellen. Figur 1 tegner dem.
4.4 Etterslepsdynamikk: hvordan hastighet faktisk går tapt
Skranken beskriver en stasjonær tilstand. Måten en virksomhet kommer dit på, er gjennom et etterslep, og etterslepet har en dynamikk som er verdt å formulere, fordi det er den driftsmodellgjennomganger observerer. La være antallet avstemminger som venter. Da er
Ligning 4. Etterslepsdynamikk: køen av avstemminger vokser hver gang lasten overstiger kapasiteten.
som er positiv når lasten overstiger kapasiteten, slik at etterslepet vokser lineært og uten grense. Ledetiden et nytt forslag står overfor, er etterslepet foran det ganger , så ledetiden vokser også lineært: en virksomhet som ligger ti prosent over forumets kapasitet, legger ti prosent av en forumsyklus til hvert forslags ventetid i hver periode, i det uendelige. Dette er grunnen til at klagen på styringen alltid er at den blir tregere, snarere enn at den er treg, og grunnen til at bemanning av forumet, som hever , bare kjøper en proporsjonal utsettelse: lasten bestemmes av , , , og , og et forum som er dobbelt så raskt, overveldes av en virksomhet som er dobbelt så stor.
Tre reaksjoner observeres, og modellen plasserer hver av dem. Et hurtigspor unntar noen forslag fra avstemming; det senker for disse forslagene, i det skjulte. En toleranse for «teknisk gjeld» slipper forslag gjennom med avstemmingen utsatt; det senker nå og øker lasten senere. Og et moratorium på endring senker , som er den eneste reaksjonen som angriper lasten direkte, og som ingen virksomhet i et konkurranseutsatt marked kan opprettholde.
4.5 Parallelle fora
Skranken forutsetter ett serielt forum. En virksomhet kan kjøre flere parallelt, ett per domene, og skranken for den er
Ligning 5. Skranken med parallelle fora, som hver avstemmer sitt eget domene.
der er antallet fora som kan arbeide uavhengig av hverandre. Parallellitet hjelper nøyaktig i den grad domenene er uavhengige: to fora som må avstemme med hverandre, er ett forum med et ekstra trinn. Dette er den samme betingelsen som kapittel 8 finner for lagdeling, og det er ikke tilfeldig; parallelle fora og lagdelte hjørner er det samme grepet sett fra henholdsvis styring og arkitektur. Der domenene er genuint uavhengige, kan være stor og skranken løs; der hvert domene berører alle andre, er lik én uansett hvor mange komiteer som finnes.
4.6 Å lese fronten
Figur 2 tegner skranken som en front i planet av konsistens og hastighet, ved full autonomi. En virksomhet kan være hvor som helst under kurven sin og ingen steder over den, og driftsmodelldokumenter som hevder begge goder nær én, hevder et punkt over enhver kurve. Figuren viser også hva de frontflyttende investeringene i kapittel 8 gjør: hver av dem skyver kurven utover, slik at mer konsistens kan oppnås ved en gitt hastighet, men hver kurve bøyer fortsatt bort fra hjørnet. Det finnes ingen investering som når det, fordi å nå det ville kreve at avstemming ikke tok tid, og avstemming tar tid fordi den er en beslutning.
5. De tre hjørnene
Hvert hjørne er en koherent driftsmodell: et par goder holdt i full styrke, et sett instrumenter som hører sammen, og et gode som gis opp eksplisitt. Tabell 1 oppsummerer; teksten beskriver hvert av dem og navngir dets nærmeste slektning i typologien til Ross, Weill og Robertson (2006).
Tabell 1. De tre koherente driftsmodellene, deres instrumenter og hva hver av dem gir opp.
| Hjørne | Holder | Instrumenter som hører til det | Gir opp, eksplisitt |
|---|---|---|---|
| Sentralisert standard (unifisering) | Konsistens, hastighet | Én plattform eller et lite sett; sentrale produktteam; lokale behov dekkes ved konfigurasjon; standarder håndheves av plattformen, ikke av et råd; sentralt budsjett | Autonomi: enhetene kan ikke velge systemer eller leverandører; behov utenfor standarden avvises, ikke satt i kø |
| Føderert, treg (koordinering) | Autonomi, konsistens | Felles standarder og definisjoner; lokal implementering; arkitekturråd og dataråd på veien til produksjon; unntaksprosess; referansearkitektur | Hastighet: hver lokal endring som berører felles ting, venter på avstemming; ledetiden vokser med enheter og gjensidig avhengighet |
| Autonom, inkonsistent (diversifisering) | Autonomi, hastighet | Desentraliserte budsjetter; lokalt leverandørvalg; minimale interoperabilitetsstandarder; tynne API-kontrakter; kartlegging i etterkant for rapportering; toleranse for duplikate systemer | Konsistens: flere definisjoner av felles begreper; duplikate plattformer; virksomhetsspørsmål besvares ved avstemming i etterkant eller ikke i det hele tatt |
5.1 Den sentraliserte standarden
Én plattform, eller et lite utpekt sett, betjener alle enheter. En sentral produktorganisasjon eier den, utvikler den og endrer den én gang for alle. Enhetene uttrykker behovene sine som konfigurasjon innenfor standarden; behov standarden ikke kan dekke, avvises, og det er grunnen til at hjørnets hastighet er høy: forumet er ikke på veien til produksjon, fordi det ikke er noe å avstemme, og endringene som ville ha krevd avstemming, utelukkes i stedet for å settes i kø. Autonomi gis opp åpent. Hjørnet passer for virksomheter der enhetene er like nok til at én standard passer, og det svikter, synlig, når en enhets marked krever det standarden avviser; enheten mister da enten markedet eller bygger utenfor standarden, og da har virksomheten forlatt hjørnet uten å ha besluttet det.
5.2 Den fødererte, trege modellen
Enhetene implementerer lokalt mot felles standarder, definisjoner og referansearkitekturer, og hver lokal endring som berører en felles ting, går gjennom et forum som kontrollerer den mot de andre. Autonomi og konsistens er begge reelle: enhetene velger, og landskapet henger sammen. Hastighet gis opp, og skranken sier hvor mye: ledetiden vokser med antall enheter, deres gjensidige avhengighet og forumets syklus. Hjørnet er ærlig når virksomheten aksepterer ledetiden, planlegger endring etter forumets kalender og bemanner forumet for å drive det. Det er den naturlige modellen for virksomheter der enhetene er genuint forskjellige og de felles begrepene genuint betyr noe, regulerte finanskonsern er det vanlige eksempelet, og det er modellen de fleste «fødererte» dokumenter beskriver uten å akseptere prisen.
5.3 Den autonome, inkonsistente modellen
Enhetene velger og endrer fritt, med desentraliserte budsjetter og lokale leverandører, og virksomheten knytter dem sammen med tynnest mulige kontrakter: noen få interoperabilitetsstandarder, publiserte grensesnitt og et kartleggingslag som avstemmer data i etterkant for rapportering. Konsistens gis opp: det vil finnes flere kunderegistre, duplikate plattformer og virksomhetsspørsmål som krever et prosjekt for å besvares. Hjørnet passer for holdingselskaper der enhetene deler lite, og konglomerater der verdien ligger i enhetene snarere enn i helheten, og det er ærlig når virksomheten aksepterer at den vil rapportere ved avstemming og ikke vil ha ett landskap. Dets karakteristiske svikt er en tilsynsmyndighet, en oppkjøper eller en krise som krever et virksomhetsomfattende svar modellen ikke kan gi.
5.4 Tillatthet og hva hastighet betyr
Den sentraliserte standardens hastighet fortjener en ny titt, fordi det er der modellens definisjon av hastighet har betydning. Hjørnet er raskt for tillatt endring og avviser resten. En enhet som trengte den avviste endringen, opplever ikke hastighet; den opplever utelukkelse, og hvis utelukkelsen er hyppig, vil enheten opptre som om den var i det autonome hjørnet. Driftsmodellen er da to modeller på én gang, som er det indre. Lærdommen er at et hjørne er et valg om hva som regnes som et legitimt behov, like mye som om hvor raskt legitime behov dekkes, og at det sentraliserte hjørnet er koherent bare der standardens avvisninger er sjeldne og aksepterte.
6. Instrumentene i detalj
Driftsmodelldokumenter er lister over instrumenter, og om et dokument er koherent, kan leses ut av listen alene. Tabell 2 tar instrumentene som går igjen i slike dokumenter og noterer, for hvert av dem, hjørnet det hører til og hva det gjør med de tre godene. Et instrument hever godene i sitt hjørne og senker det tredje; et dokument hvis instrumenter kommer fra mer enn ett hjørne, har per konstruksjon tatt i bruk instrumenter som arbeider mot hverandre, og den daglige kampen mellom dem er det som frembringer patologiene i kapittel 7.
Tabell 2. Vanlige styringsinstrumenter, hjørnet hvert av dem hører til, og virkningen på de tre godene ( hever, senker, nøytral). Frontflyttende instrumenter virker på eller snarere enn på et gode, og er de eneste som ikke bytter ett gode mot et annet.
| Instrument | Hjørne | Merknad | |||
|---|---|---|---|---|---|
| Én virksomhetsplattform, sentralt produktteam | Sentralisert | Raskt for tillatt endring; behov utenfor standarden avvises | |||
| Sentralt IT-budsjett, lokal viderefakturering | Sentralisert | Fjerner den lokale beslutningen ved å fjerne de lokale pengene | |||
| Obligatorisk standardoppsett og katalog | Sentralisert | Hastighet ved å begrense valg | |||
| Arkitekturråd på veien til produksjon | Føderert | Modellens forum; dets syklus er | |||
| Referansearkitektur med unntaksprosess | Føderert | Unntak er avstemminger under et annet navn | |||
| Virksomhetsdatadefinisjoner, dataråd | Føderert | Hever for felles begreper; legger til et forum | |||
| Lokal implementering av felles standarder | Føderert | Det fødererte hjørnets definerende grep | |||
| Desentraliserte IT-budsjetter | Autonomt | Enhetene kjøper det de trenger når de trenger det | |||
| Lokalt leverandørvalg | Autonomt | Divergens følger | |||
| Produktteam med ende-til-ende-myndighet | Autonomt | Raskt fordi ingen blir spurt | |||
| Datakartlegging i etterkant for rapportering | Autonomt | Aksepterer inkonsistens og avstemmer senere | |||
| Skille mellom felles data og lokale applikasjoner | Front () | Færre lokale endringer berører felles ting | |||
| Stabile publiserte grensesnitt, API-kontrakter | Front () | Modularitet; Parnas’ informasjonsskjuling | |||
| Kontrollerbare standarder, samsvar i leveransekjeden | Front () | Avstemming blir en test, ikke et møte | |||
| Plattformteam som betjener enhetsteam | Front (begge) | Koherent bare hvis plattformens grensesnitt er stabilt |
To mønstre i tabellen fortjener en kommentar. Det første er at instrumentene som oftest finnes sammen i et «føderert» dokument, et arkitekturråd, desentraliserte budsjetter og produktteam med ende-til-ende-myndighet, kommer fra tre ulike hjørner. Rådet senker hastigheten, budsjettene senker konsistensen, og produktteamene senker konsistensen igjen, og dokumentet har lovet alle tre godene. Det andre er at de frontflyttende instrumentene i den siste blokken er de eneste som ikke står med en pil mot noe gode. De er også de som sjeldnest finnes i driftsmodelldokumenter, fordi de er arkitektur snarere enn styring, og dokumentene skrives av styringen.
Skelton og Pais (2019) beskriver plattformteamet som en type som betjener strømorienterte enhetsteam gjennom et veldefinert grensesnitt; i tabellen er det oppført som frontflyttende med en betingelse, fordi et plattformteam hvis grensesnitt endres med hver forespørsel, er et sentralt forum i forkledning, og en plattform hvis grensesnitt er stabilt, er modularitet. Galbraiths (1973) analyse av organisasjoner som informasjonsbehandlende systemer foregriper hele tabellen: koordineringslast kan møtes ved å øke kapasiteten til å behandle den, som er forumet, eller ved å redusere behovet for den, som er modularitet, og det andre er billigere når det er tilgjengelig.
7. Det indre: hybridmodeller og skjult tap
7.1 Hva en hybrid hevder
De fleste driftsmodelldokumenter vi har lest, hevder alle tre godene. Påstanden formuleres sjelden som en påstand; den formuleres som et sett prinsipper, «enhetene eier sine forretningsresultater», «én virksomhet, ett landskap», «vi beveger oss i markedets hastighet», og et sett instrumenter hentet fra alle tre hjørnene: en referansearkitektur og et råd (koordinering), desentraliserte budsjetter og lokalt leverandørvalg (diversifisering), og produktteam med ende-til-ende-myndighet (unifisering). Ulikhet (3) sier at de tre godene ikke alle kan være i full styrke. Noe gir etter, og fordi dokumentet ikke har sagt hva, gir det etter i det skjulte.
7.2 De tre patologiene
Hvilket gode som går tapt, avhenger av hvilket instrument som vinner den daglige kampen, og tapet har en gjenkjennelig form i hvert tilfelle.
Hastighet tapt: flaskehalsen. Hvis rådet er sterkt og enhetene føyelige, holder konsistens og autonomi, og etterslepet vokser. Ledetidene blir lengre; rådet møtes oftere og sakker ytterligere akterut; et hurtigspor opprettes for «hastende» endringer og bærer snart de fleste av dem; rådet får skylden for tregheten og svarer med mer strenghet. Virksomheten er i det fødererte hjørnet uten å ha valgt det, og patologien er at den fortsatt måler seg mot hastigheten den lovet.
Konsistens tapt: skygge-IT og papirstandarden. Hvis enhetene er sterke og rådet svakt, holder autonomi og hastighet, og konsistensen går tapt på to måter. Åpent kjøper og bygger enhetene rundt rådet, og et skyggelandskap vokser fram som virksomheten oppdager når den prøver å besvare et virksomhetsomfattende spørsmål. I det skjulte fortsetter rådet å godkjenne, fordi avvisning ville bremse tingene, og standarden blir et dokument som beskriver et landskap som ikke finnes. Virksomheten er i det autonome hjørnet og tror den er føderert.
Autonomi tapt: den sentrale klemmen. Hvis sentrum er sterkt og bruker rådet som et kontrollinstrument, holder konsistens og hastighet for det sentrum tillater, og autonomien går tapt: enhetene finner at hvert valg allerede er tatt. Virksomheten er i det sentraliserte hjørnet, og patologien er at enhetene fortsatt bærer budsjetter og ansvar som forutsetter at de kan velge. Disse enhetene opptrer da som i den andre patologien, og virksomheten går i ring.
7.3 Hvorfor det indre er ustabilt
En virksomhet kan ikke bli værende i det indre, fordi instrumentene den har tatt i bruk, motsier hverandre, og hver dags beslutninger løser motsigelsen den ene eller den andre veien. Over tid hoper løsningene seg opp til et hjørne, vanligvis ikke det dokumentet navnga. Gjennomganger som finner virksomheten i feil hjørne, foreskriver et nytt dokument som hevder alle tre, og syklusen starter på nytt. Veien ut er ikke et bedre dokument, men et eksplisitt valg, og modellens bidrag er å gjøre valget uunngåelig ved å vise at det blir tatt uansett.
8. Å flytte skranken
Skranken er en konstant for en gitt virksomhet, ikke en naturkonstant. Tre av dens fire ledd kan endres ved design, og endringene er det god arkitektur og god styring faktisk gjør. Ingen av dem fjerner trilemmaet; hver av dem flytter fronten utover, slik at det valgte hjørnets oppofrede gode begrenses mindre stramt.
8.1 Senke gjensidig avhengighet: modularitet
Leddet teller enhetene en lokal endring må avstemmes med. Det bestemmes av arkitekturen: av hvor mange felles ting en lokal endring berører, det vil si av hvor godt landskapet er dekomponert. Simons nesten-dekomponerbarhet, Parnas’ informasjonsskjuling og Baldwin og Clarks designregler er alle forskrifter for å senke : fastlås grensesnittene, skjul beslutningene som endres, skill det som er felles fra det som er lokalt, slik at en lokal endring sjelden krysser linjen. Et landskap der data holdes i felles registre bak stabile grensesnitt og applikasjonene er lokale konsumenter av dem, har en mye lavere enn ett der hver applikasjon holder sin egen kopi av de felles dataene, fordi en endring i en lokal applikasjon da ikke berører noen. Dette er, som kapittel 9 argumenterer for, premisset for Common Ground.
8.2 Senke latens: kontrakter i stedet for fora
Leddet er tiden det tar å avstemme én endring med én annen part. I modellen er det syklusen til et forum, fordi det er slik de fleste virksomheter avstemmer. Det trenger ikke være slik. Hvis standarden er presis nok til at samsvar kan kontrolleres i stedet for å besluttes, ved et skjema, en test, en automatisert port, faller avstemmingen fra uker til minutter, og faller med flere størrelsesordener. Arkitekturrådets arbeid flyttes fra å beslutte hver endring til å beslutte standardene endringene kontrolleres mot, noe det gjør sjelden. «Governance as code» er praktikernes navn; i modellen er det erstatningen av et møte med en kontrakt.
8.3 Lagdeling: ett hjørne per lag
Skranken gjelder for et sett felles ting med en gitt gjensidig avhengighet. En virksomhets landskap er ikke ett slikt sett, men flere lag med ulik mellom seg: identitet, sikkerhet og masterdata, som nesten alt berører; kjernetransaksjonsprosesser, som noen enheter deler; og kundevendte frontløsninger og eksperimenter, som nesten ingenting annet er avhengig av. Ingenting i modellen krever samme hjørne for hvert lag. En virksomhet kan være sentralisert for identitet og masterdata, føderert for den felles kjernen og autonom i ytterkanten, og holde ulike par av goder i ulike lag, med hvert lags oppofrede gode begrenset av det lagets egen . Dette er Ross, Weill og Robertsons (2006) forskrift om å standardisere kjernen og frigjøre ytterkanten, omformulert som en konsekvens av skranken snarere enn som en preferanse, og den kommer med en betingelse preferansen mangler: lagdeling virker bare der lagene er nesten dekomponerbare, slik at en endring i ytterkanten ikke berører kjernen. Der den gjør det, deler lagene en , og trilemmaet gjelder for dem samlet.
8.4 Tidsdeling
Et fjerde grep veksler mellom hjørner over tid: perioder med konsolidering der sentrum standardiserer, fulgt av perioder med autonomi der enhetene divergerer. De bimodale forskriftene fra det siste tiåret er en versjon av dette. Modellen behandler tidsdeling som legitimt bare der de to modusene har lav gjensidig avhengighet, slik at endringer gjort i den raske modusen ikke genererer avstemmingslast i den trege; der de gjør det, betales etterslepet fra den raske modusen ganske enkelt i den trege, og virksomheten har flyttet trilemmaet i tid snarere enn å unnslippe det.
8.5 Redusere og
De gjenværende leddene er sjeldnere tilgjengelige. Å redusere , antall enheter, er en beslutning om virksomhetens struktur snarere enn dens IT, og det er det sentraliserte hjørnet ad en annen vei. Å redusere , etterspørselen etter endring, ligger sjelden i virksomhetens makt. Begge står i skranken for å minne leseren om at trilemmaet kjennes sterkest av store virksomheter i raskt bevegelige markeder, som er der driftsmodelldokumenter oftest skrives og sjeldnest er ærlige.
9. Den nederlandske offentlige sektoren
9.1 Trilemmaet i ren form
Nederland er en desentralisert enhetsstat. Dets 342 kommuner utfører, under nasjonal lov, de samme oppgavene: folkeregistrering, sosialhjelp og sosiale tjenester, tillatelser, lokal beskatning, sivilregistre. Kommuneloven og grunnloven beskytter deres autonomi over hvordan de organiserer seg. Innbyggere flytter mellom kommuner og forventer samme behandling; den nasjonale regjeringen endrer loven og forventer at hver kommune innfører endringen innen samme dato; og nasjonale fellesløsninger, innbyggernes digitale identitet, grunnregistrene, den personlige myndighetsportalen, må samvirke med hvert kommunale system. Autonomi er grunnlovsfestet, konsistens er lovfestet, og hastighet kreves av parlamentet. Trilemmaet kunne ikke vært formulert renere.
9.2 Hvor kommunene har vært
I det meste av perioden siden kommunal forvaltning ble datastyrt, har kommunene befunnet seg i det autonome hjørnet etter loven og i noe verre i praksis. Hver kjøper sine egne systemer; markedet som betjener dem er lite, med noen få leverandører som sitter på det meste av det; og systemene er, med unntak, integrerte suiter der hver applikasjon holder sin egen kopi av felles data. I modellens termer er høy etter grunnloven, lav som konsekvens, og høy etter arkitekturen, fordi en endring i en hvilken som helst applikasjon berører dataene alle andre applikasjoner kopierer. Resultatet er en virksomhet, om 342 autonome organer kan kalles én, som er inkonsistent og treg: inkonsistent fordi ingen avstemmer, treg fordi hver kommune, når en nasjonal endring kommer, må vente på at leverandøren endrer suiten og deretter migrere. Det er ikke et hjørne, men det indre nådd som standard, og det er posisjonen modellen forutsier for høy autonomi, høy gjensidig avhengighet og intet forum.
9.3 Common Ground som et frontflyttende program
Common Ground-bevegelsen, startet av kommunenes forening rundt 2017, foreslår å skille data fra applikasjoner: data holdt én gang, i registre bak standardgrensesnitt, og applikasjoner som utbyttbare konsumenter av dem. Lest gjennom modellen er dette et angrep på og samtidig. Å skille data fra applikasjoner senker , fordi en endring i en applikasjon ikke lenger berører dataene andre er avhengige av. Standardgrensesnitt senker , fordi samsvar med et publisert grensesnitt kan kontrolleres i stedet for å forhandles. Bevegelsens mål, i våre termer, er å heve langt nok til at kommunene kan holde autonomi og konsistens, der hver velger sine applikasjoner mot felles data, uten hastighetsstraffen det fødererte hjørnet ellers krever.
Modellen forutsier også hvor programmet vil bli satt på strekk, og vi tilbyr forutsigelsen som en test snarere enn en dom. Grensesnittene må tas i bruk av alle 342 kommuner og av leverandørene som betjener dem; inntil de er det, er dataene ikke felles, og har ikke falt. Innføring av en standard på tvers av hundrevis av autonome organer er i seg selv et avstemmingsproblem med , og skranken sier at det vil gå tregt i forhold til det. Programmets framdrift bør derfor være tregere enn forkjemperne håpet og raskere enn kritikerne fryktet, konsentrert der grensesnittene er få og stabile, og begrenset der de er mange og i endring. Det nasjonale laget, den digitale identiteten, grunnregistrene, har derimot alltid vært i det sentraliserte hjørnet, én løsning for alle, og har vært raskt og konsistent på bekostning av kommunal autonomi over det, noe ingen kommune har bedt om. De to lagene er i praksis et lagdelt design som ingen har designet.
9.4 Samme mønster ett nivå opp
Den nasjonale regjeringen viser trilemmaet på sitt eget nivå. Departementene er autonome i sin forvaltning, konsistens på tvers av dem kreves av innbyggerne og av en regjering som ønsker å opptre som én, og mekanismene for å avstemme dem, statlige fellesstandarder, en sentral CIO-funksjon, er fora med den latensen modellen forventer. Den parlamentariske granskningen av statlige IKT-prosjekter i 2014 fant styringen svak og kontrollen utilstrekkelig, som er slik det indre ser ut fra innsiden. Vi utvikler ikke det nasjonale tilfellet her, men vi bemerker at samme modell gjelder, med en mindre og, i vår lesning, en høyere .
9.5 Felles tjenesteorganisasjoner som et hjørnegrep
Nederlandske kommuner har i to tiår dannet offentligrettslige samarbeidsordninger for å drive tjenester sammen: regionale organisasjoner som håndterer skatteinnkreving, sosiale tjenester eller IKT for flere kommuner på én gang. Lest gjennom modellen er en felles IKT-organisasjon et grep fra medlemmenes side fra det autonome hjørnet mot det sentraliserte for lagene den dekker: medlemmene gir opp valget av systemer i disse lagene i bytte mot konsistens seg imellom og hastigheten ett felles veikart gir. Grepet er delvis, fordi medlemskapet er frivillig og medlemmene beholder sine egne kommunestyrer, og ordningene viser modellens forutsagte strekk: medlemmer som vil ha et valg den felles organisasjonen avviser, et styre av medlemsrepresentanter som blir et forum med sin egen , og en tendens, når antall medlemmer vokser, til at den felles organisasjonen driver fra det sentraliserte hjørnet inn i det fødererte, der den er treg. Modellen sier ikke om ordningene er en god idé; den sier hvilket hjørne de besetter, og hva de vil få skylden for.
9.6 Tre forutsigelser
Lesningen av kommunene inviterer til tre forutsigelser, formulert slik at de kan være feil.
For det første bør tiden fra en nasjonal lovendring til innføringen i alle kommuner falle der de berørte dataene er lagt bak et standardgrensesnitt som de fleste kommuner og deres leverandører har tatt i bruk, og ikke falle der de ikke er det, uavhengig av annen investering. Foreningens innføringsmonitorering, som registrerer bruk av grensesnittene per kommune, er dataene.
For det andre bør kommuner i felles IKT-ordninger vise raskere innføring av nasjonale endringer enn sammenlignbare kommuner utenfor dem, for lagene ordningen dekker, og tregere endring i disse lagene for sine egne lokale behov. Det første er det sentraliserte hjørnets hastighet; det andre er prisen.
For det tredje bør strekket i Common Ground-programmet være konsentrert i standardene som endres oftest. Der et grensesnitt har vært stabilt i årevis, bør innføringen nærme seg fullstendighet; der det har blitt revidert gjentatte ganger, bør innføringen stoppe opp, fordi hver revisjon er en ny avstemming på tvers av parter. Hvis innføringen i stedet stopper opp på de stabile grensesnittene, er modellens lesning av programmet feil.
10. En konstruert case
Casen er konstruert, ikke observert. Den viser en erklært hybrid, patologien som følger, og nyoppdelingen i lag. Den er ikke en rapport om noe selskap, og tallene er illustrative.
10.1 Konsern H som erklært
Konsern H er et nederlandsk holdingselskap med seks forretningsenheter: en detaljhandelskjede, en grossistvirksomhet, et logistikkdatterselskap, to oppkjøpte selskaper i tilgrensende markeder og en digital satsing grunnlagt for tre år siden. Driftsmodellen, vedtatt etter en gjennomgang, er «føderert»: et konsernarkitekturråd setter standarder og en referansearkitektur; enhetene eier budsjettene sine og velger leverandører innenfor standardene; et konserndatakontor definerer felles begreper; og konsernet har forpliktet seg til «markedshastighet», med produktteam i hver enhet. Dokumentet hevder alle tre godene og tar i bruk instrumenter fra alle tre hjørnene.
10.2 Hva som skjer
Innen to år er patologiene fra kapittel 7 alle til stede, fordi enhetene er forskjellige med hensyn til hvilket instrument som vinner. Detaljhandels- og grossistenhetene, føyelige og gjensidig avhengige, opplever flaskehalsen: rådets etterslep når førti saker, gjennomsnittstiden for å avgjøre et unntak når elleve måneder, og begge enhetene planlegger veikartene sine rundt rådets kalender mens konsernet måler dem mot markedshastighet. De to oppkjøpte selskapene, vant til autonomi, opplever papirstandarden: de fortsetter på sine egne plattformer, får unntak i bulk, og referansearkitekturen beskriver et landskap de ikke kjører. Den digitale satsingen opplever skygge-IT: den kjøper programvare på firmakort, integrerer den med ingenting og holdes fram som konsernets raskeste enhet. Konserndatakontoret finner fire definisjoner av «kunde» i produksjon og kan ikke si hvor mange kunder konsernet har. En ny gjennomgang bestilles og anbefaler en ny driftsmodell.
10.3 Konsern H delt opp på nytt
I stedet for et nytt dokument som hevder alle tre godene, velger konsernet ett hjørne per lag og navngir hva hvert lag gir opp. For identitet, sikkerhet, økonomi og masterdata for kunde og produkt velger konsernet den sentraliserte standarden: én plattform for hvert, et sentralt produktteam, lokale behov dekket ved konfigurasjon, og enhetenes autonomi over disse tingene gitt opp eksplisitt. For ordre-til-kontant-kjernen som detaljhandels-, grossist- og logistikkenhetene deler, velger konsernet den fødererte modellen og aksepterer prisen: felles definisjoner, lokal implementering og et råd som er bemannet for en publisert syklus, med veikart planlagt etter den syklusen snarere enn mot markedshastighet. For kundevendte frontløsninger og den digitale satsingens eksperimenter velger konsernet det autonome hjørnet, med tynne API-kontrakter mot kjernen og en eksplisitt erklæring om at disse systemene vil være inkonsistente seg imellom og avstemmes for rapportering i etterkant.
To frontflyttende investeringer følger nyoppdelingen. Masterdatalaget bygges om som registre bak stabile grensesnitt, slik at en endring i en frontløsning ikke lenger berører dataene kjernen er avhengig av; faller for ytterkantlaget. Og rådets standarder for kjernen gjøres kontrollerbare, slik at samsvar testes i leveransekjeden og rådet beslutter standarder snarere enn endringer; faller for kjernelaget. Tabell 3 viser godene per lag før og etter, slik konsernet ville måle dem etter vedlegg A.
Tabell 3. Konsern H: de tre godene per lag, før (erklært hybrid, én for alt) og etter (ett hjørne per lag, med og senket der det betyr noe). Verdiene er illustrative.
| Før: erklært hybrid, alle lag | |||
| Hevdet | 1.0 | 1.0 | 1.0 |
| Målt | 0.7 | 0.4 | 0.3 |
| Etter: ett hjørne per lag | |||
| Identitet, sikkerhet, økonomi, masterdata | 0.1 | 1.0 | 0.9 |
| Felles ordre-til-kontant-kjerne | 0.8 | 0.9 | 0.5 |
| Frontløsninger og eksperimenter | 1.0 | 0.3 | 0.95 |
Ingenting i nyoppdelingen gir konsernet alle tre godene; tabellen viser at hvert lag gir opp ett. Det den gir konsernet, er et landskap der inkonsistensene er der det valgte å ha dem, et råd hvis treghet følger en publisert kalender, og enheter hvis autonomi er reell der den ble gitt og fraværende der den ikke ble det, som er det det første dokumentet lovet og ikke kunne levere.
11. En annen konstruert case: åtte kommuner
Konsern H er privat og valgte lagene sine fra en autoritetsposisjon. Den andre casen er offentlig, der autoriteten er delt og hjørnene må forhandles. Den er konstruert, ikke observert, og er ikke en rapport om noen region.
11.1 Region R slik den står
Åtte kommuner i en region, med innbyggertall fra femten til nitti tusen, driver sin egen IKT: åtte kontrakter med tre leverandører, åtte implementeringer av de samme lovpålagte prosessene og åtte versjoner av hvert felles begrep. Hver er autonom etter grunnloven; ingen er konsistent med de andre; og hver er treg, fordi hver venter på at sin egen leverandør innfører nasjonale endringer, og deretter migrerer alene. De sitter i det indre som standard: det autonome hjørnets inkonsistens uten dets hastighet, fordi innenfor hver kommunes integrerte suite er høy og ingen lokal endring er billig.
11.2 Forslaget og trilemmaet det skjuler
Et forslag om å danne en felles IKT-organisasjon lover de åtte kommunene at hver vil beholde autonomien sin, at regionen vil ha ett landskap, og at nasjonale endringer vil bli innført raskere. Modellen sier at de tre ikke alle kan være sanne, og forslagets egne instrumenter sier hvilket som vil gi etter: et felles styre av åtte kommunestyrerepresentanter som godkjenner endringer, er et forum med , og ett felles veikart er det sentraliserte hjørnets instrument. Hvis styret er sterkt, er ordningen føderert og treg; hvis veikartet er sterkt, er den sentralisert, og kommunenes autonomi er nominell.
11.3 Region R delt opp på nytt
Regionen velger ett hjørne per lag og skriver valget inn i ordningens stiftelsesdokument, som er der trilemmaet vanligvis skjules, og der det i stedet bør formuleres. For grunnregistrene, identitet, sikkerhet og driften av de lovpålagte suitene velger regionen det sentraliserte hjørnet: én implementering, ett veikart, lokale behov dekket ved konfigurasjon, og en eksplisitt klausul om at medlemmene gir opp valget av systemer i disse lagene og ikke kan kjøre alternativer. For de lovpålagte prosessene selv, der kommunene legitimt er forskjellige i politikk, velger regionen det fødererte hjørnet og prissetter det: felles datadefinisjoner, lokal konfigurasjon av prosess, og et styre som møtes i en publisert syklus hvis lengde er angitt i stiftelsesdokumentet, slik at en kommune som slutter seg til, vet hvilken ledetid den kjøper. For de innbyggervendte frontløsningene og lokale initiativer velger regionen det autonome hjørnet: hver kommune kan bygge eller kjøpe det den vil mot det felles datalagets publiserte grensesnitt, og regionen erklærer at disse vil være inkonsistente seg imellom, og at den ikke har noe imot det.
Den frontflyttende investeringen som gjør lagdelingen mulig, er den Common Ground foreskriver: det felles datalaget ligger bak stabile grensesnitt, slik at en kommunes endring i en frontløsning ikke berører noe i kjernen, og det autonome laget er genuint dekomponerbart fra det sentraliserte. Uten den investeringen deler lagene en , frontløsningslagets endringer genererer avstemmingslast i kjernen, og regionen er føderert og treg tvers igjennom, uansett hva stiftelsesdokumentet sier.
11.4 Hva regionen vinner
Tabell 4 viser godene per lag før og etter, slik regionen ville måle dem. Regionen vinner ikke alle tre godene noe sted. Den vinner et landskap der inkonsistensen er avgrenset til laget der den ble valgt, en kjerne som innfører nasjonale endringer én gang i stedet for åtte, og et styre hvis syklus er et vilkår i ordningen snarere enn en overraskelse. Medlemmene vinner et klart svar på spørsmålet som samarbeidsordninger vanligvis lar stå åpent, nemlig hva de har gitt opp, og i bytte mot hva.
Tabell 4. Region R: de tre godene per lag, før og etter. Verdiene er illustrative.
| Før: åtte autonome porteføljer | 1.0 | 0.2 | 0.3 |
| Etter: ett hjørne per lag | |||
| Registre, identitet, drift, lovpålagte suiter | 0.1 | 1.0 | 0.8 |
| Lovpålagte prosesser (politikken er forskjellig) | 0.7 | 0.8 | 0.4 |
| Frontløsninger og lokale initiativer | 1.0 | 0.2 | 0.9 |
12. Implikasjoner
Navngi hjørnet. Et driftsmodelldokument bør angi hvilket gode det gir opp, hvor og hvor mye, og bør avvises hvis det hevder alle tre. Angivelsen er ubehagelig, som er grunnen til at dokumenter unngår den, og ubehaget er poenget: valget tas daglig enten det er skrevet ned eller ikke.
Tilpass instrumentene til hjørnet. Instrumentene i tabell 1 hører til sine hjørner. Et råd på veien til produksjon er et føderert instrument og bør ikke forekomme i en modell som lover markedshastighet; desentralisert leverandørvalg er et autonomt instrument og bør ikke forekomme i en som lover ett landskap. Blandede instrumenter er mekanismen bak skjult tap.
Lagdel, og kontroller dekomponerbarheten. Velg ett hjørne per lag, og kontroller før det gjøres at lagene er nesten dekomponerbare: at en endring i ytterkanten ikke berører kjernen. Der den gjør det, er lagene ett lag og må dele et hjørne.
Invester i fronten. Investeringene som hjelper, er de som senker og : å skille felles data fra lokale applikasjoner, å fastlåse grensesnitt, å gjøre standarder kontrollerbare. Dette er arkitekturinvesteringer, og det er de som lar en virksomhet holde sitt valgte par av goder med et mindre smertefullt tredje.
Mål godene. Vedlegg A gir mål for , og og for og . En virksomhet som måler dem, lærer hvilket hjørne den faktisk er i, som vanligvis ikke er det den erklærte, og kan deretter bestemme om den vil flytte eller innrømme.
13. Innvendinger og svar
Trilemmaet inviterer til innvendinger, og flere er verdt å besvare, fordi hver av dem også er en påstand som finnes i driftsmodelldokumenter.
«Smidig i stor skala gir oss alle tre.» Rammeverkene for skalert smidighet lover autonome team, virksomhetsomfattende samordning og rask leveranse, som er trilemmaets tre goder under andre navn. I modellen er rammeverkenes samordningsseremonier, de kvartalsvise planleggingsarrangementene der mange team avstemmer intensjonene sine, forumet, med en på et kvartal; deres autonomi er autonomi innenfor det seremonien ble enig om; og deres hastighet er hastighet innenfor kvartalet. Rammeverkene er det fødererte hjørnet med en kort, fast syklus, og de er ærlige om det i mekanikken sin og mindre ærlige i markedsføringen. Modellen sier ikke at de tar feil; den sier hvilket hjørne de besetter.
«Skyen gjør konsistens gratis.» En felles skyplattform senker kostnaden ved å drive felles infrastruktur, og en virksomhet som flytter alle enhetene sine til én leverandør, har konsistens i det laget til det sentraliserte hjørnets pris, tapet av enhetenes valg av leverandør. Den gjør ikke enhetenes applikasjoner eller data konsistente, og den senker ikke mellom dem med mindre applikasjonene bygges om til å dele data gjennom stabile grensesnitt. Skyen er et sentralisert hjørne for driftslaget og ingenting for de andre.
«Automatisering vil fjerne forumet.» Kontrollerbare standarder senker riktignok , og artikkelen regner dem som frontflyttende. Innvendingen går for langt når den hevder at avstemming kan automatiseres fullt ut, fordi avstemming er en beslutning om hvorvidt en lokal endring skal få lov til å påvirke andre, og en beslutning som kan automatiseres fullt ut, er en som allerede er tatt og skrevet som en regel. Forumet forsvinner ikke; det flytter fra å beslutte endringer til å beslutte regler, noe det gjør sjeldnere. Det er gevinsten, og den er reell, men en regel er en standard, og standarder er konsistensens instrument.
«Vi er små nok til ikke å kjenne det.» Sant, og modellen sier det: er stor når , og er små. En virksomhet med tre like enheter og lite felles data kan holde alle tre godene nær én, fordi forumet dens står ledig. Trilemmaet er en egenskap ved skala, endring og gjensidig avhengighet, og virksomheter som ikke har dem, har det ikke. Innvendingen blir falsk på det punktet der virksomheten vokser, kjøper opp eller diversifiserer, som vanligvis er det punktet der den skriver sitt første driftsmodelldokument.
«Enkle regler er nok.» Eisenhardt og Sull (2001) argumenterte for at firmaer i raske markeder konkurrerer på noen få enkle regler snarere enn omfattende prosesser. I modellen er enkle regler kontrollerbare standarder: få, stabile og testbare, med en lav . Argumentet støtter det frontflyttende tilfellet, og det har samme begrensning: reglene må være få og stabile, og en virksomhet som skriver mange og reviderer dem ofte, har gjenoppbygd forumet.
14. Begrensninger og forskningsagenda
Dette er teoretisk forskning. Fire begrensninger følger, hver med en test.
For det første forutsetter skranken ett enkelt avstemmende forum med seriell oppmerksomhet. Virkelige virksomheter avstemmer gjennom flere kanaler, noen parallelle, og skranken for en slik virksomhet er løsere enn (3) i den grad det finnes parallellitet. Den kvalitative påstanden, at produktet av godene er begrenset, overlever; konstanten gjør det ikke. Testen er å måle forumets gjennomstrømning direkte og sammenligne observerte ledetider med skrankens forutsigelse.
For det andre er godene definert slik at de kan måles, men de er ikke blitt målt. Vedlegg A foreslår mål; å anvende dem på et utvalg virksomheter som har erklært driftsmodeller, og sammenligne det erklærte hjørnet med det målte, er den første empiriske studien artikkelen inviterer til. Vår forutsigelse er at de fleste erklærte hybrider måles som ett av de tre hjørnene, og at hvilket hjørne, forutsies av hvilket instrument virksomhetens budsjettprosess faktisk gir makt.
For det tredje er den kommunale lesningen i kapittel 9 fortolkende, og forutsigelsen om Common Ground er formulert slik at den kan slå feil. En målbar versjon: tiden fra en endring i nasjonal lov til innføringen i alle kommuner, før og etter innføringen av standardgrensesnitt for de berørte dataene, bør falle i forhold til andelen kommuner og leverandører som har tatt dem i bruk, og bør falle lite der grensesnittene fortsatt er i endring. Dataene finnes i innføringsregistrene hos foreningen og departementene.
For det fjerde er casen konstruert. En feltstudie av én virksomhets nyoppdeling fra en erklært hybrid til et lagdelt design, som måler godene før og etter, ville være verdt mer enn casen og er det naturlige neste skrittet.
Utover dette inviterer modellen til utvidelse mot spørsmålet om hvordan hjørner bør velges, som den ikke besvarer. Lawrence og Lorschs funn om at den nødvendige integrasjonen øker med differensieringen, antyder at valget av hjørne bør følge differensieringen i enhetenes markeder, og Weill og Ross’ funn om at de beste virksomhetene tilpasser arketype til beslutning, antyder at det bør følge beslutningen. Begge er forenlige med modellen, og ingen av dem er utledet fra den.
15. Konklusjon
En IT-driftsmodell kan gi forretningsenhetene sine autonomi, gi virksomheten ett landskap, eller bevege seg i markedets hastighet, og den kan gjøre hvilke som helst to av disse på én gang. Den kan ikke gjøre alle tre, fordi hver lokal endring som berører en felles ting, må avstemmes med de andre, avstemming tar tid, og tid er det hastighet er laget av. Produktet av de tre godene er begrenset av en konstant bestemt av antall enheter, deres gjensidige avhengighet og avstemmingens latens. De tre koherente driftsmodellene er de tre hjørnene av den beskrankningen, hvert med sine egne instrumenter og sitt eget eksplisitte offer. Hybridmodellene de fleste virksomheter erklærer, sitter i det indre, som ikke finnes, og de forlater det ved å miste ett gode i det skjulte: i et etterslep, i et skyggelandskap eller i en sentral klemme.
Vi i Nashua har vist at skranken kan flyttes, ved å senke gjensidig avhengighet gjennom modulær arkitektur, senke latens gjennom kontrollerbare standarder og velge ett hjørne per lag der lagene er dekomponerbare, og vi har lest de nederlandske kommunenes Common Ground-bevegelse som et frontflyttende program hvis strekk modellen forutsier. Trilemmaet er ikke en oppfordring til fortvilelse. Det er en disiplin, den Brewer trakk ut av sitt eget teorem: si hvilket gode du gir opp, hvor og når. Virksomheter som sier det, styrer landskapet de har. Virksomheter som ikke gjør det, styrer det som står i dokumentet.
Vedlegg A. Måling av godene og skranken
Autonomi (). Fra en periodes IT-endringsportefølje: andelen av endringsforbruket der den utløsende beslutningen ble tatt innenfor en forretningsenhet uten et samtykketrinn utenfor den. Beslutninger tatt lokalt, men underlagt et råd, regnes som lokale hvis rådets rolle er rådgivende, og som sentrale hvis det kan avvise. Måles per enhet og vektes etter forbruk.
Konsistens (). To komponenter, som gjennomsnittsberegnes. (i) For settet av begreper virksomheten utpeker som felles, andelen som har nøyaktig én autoritativ definisjon og ett autoritativt system i produksjon; et begrep med to definisjoner skårer null. (ii) For plattformene virksomheten utpeker som felles, andelen av den relevante systemporteføljen, etter antall applikasjoner eller forbruk, som kjører på dem. Utpekingen er virksomhetens hensikt og må registreres før måling; er konsistens mot hensikt, ikke ensartethet.
Hastighet (). Fra endringsporteføljen: forholdet mellom tillatte endringer levert til produksjon i en periode og tillatte endringer bedt om i den, der tillatt betyr innenfor driftsmodellens erklærte omfang. Tilsvarende forholdet mellom ledetiden enhetene oppgir at de trenger, og den observerte ledetiden, avgrenset oppad til én. Endringer avvist etter design holdes utenfor både teller og nevner og telles separat som avvisningsraten, som er det sentraliserte hjørnets egen pris.
Gjensidig avhengighet (). Fra integrasjonsoversikten: for hver applikasjon, antallet applikasjoner i andre enheter som konsumerer data eller tjenester fra den eller leverer dem til den; gjennomsnittsberegnet over applikasjoner berørt av lokale endringer i perioden.
Avstemmingslatens (). Fra forumets protokoller: den gjennomsnittlige tiden fra et forslag sendes inn til det avgjøres, per part det avstemmes med. Et råd som avgjør et forslag som involverer tre andre enheter på seks uker, har en på to uker per avstemming.
Skranken. Med , (endringer bedt om per enhet per periode som berører felles ting), og målt, beregn og sammenlign med den. En virksomhet hvis produkt overstiger , er enten ikke i det forumbegrensede regimet eller måler et gode sjenerøst; begge deler er verdt å vite.
Vedlegg B. Diagnostisering av hjørnet ut fra symptomer
Der måling ennå ikke er mulig, indikerer følgende symptomer hvilket hjørne en virksomhet faktisk besetter, uansett hva dokumentet sier.
Føderert, treg. Et rådsetterslep som vokser; et hurtigspor som bærer de fleste endringer; veikart planlagt rundt rådets møtedatoer; klager på styringen fra enheter som likevel etterlever den.
Autonom, inkonsistent. Flere definisjoner av et felles begrep i produksjon; en referansearkitektur som beskriver systemer som ikke er i bruk; unntak gitt i bulk; programvare kjøpt utenom innkjøp; virksomhetsspørsmål besvart av prosjekter.
Sentralisert standard. Ett felles plattformveikart som enhetene står i kø for; behov som avvises snarere enn forsinkes; enheter med budsjetter de ikke kan bruke på systemer; lokale omveier i regneark og innkjøpte verktøy rundt standarden.
Det indre. Mer enn ett av de ovenstående i ulike enheter på én gang, og en gjennomgang underveis.
Vedlegg C. Hjørnene mot eksisterende typologier
De tre hjørnene kan avbildes på de to typologiene som brukes mest i driftsmodelldokumenter. Avbildningen er omtrentlig, fordi typologiene er posisjoner i et plan og hjørnene er beskrankninger, men den lar leseren oversette.
Tabell 5.
| Hjørne | Ross et al. (2006), driftsmodell | Weill & Ross (2004), arketype |
|---|---|---|
| Sentralisert standard | Unifisering (og replikering for utrullingen av standarden) | Forretningsmonarki eller IT-monarki |
| Føderert, treg | Koordinering | Føderalt; duopol |
| Autonom, inkonsistent | Diversifisering | Føydalt; anarki |
| Det indre | Dokumenter som navngir koordinering og opptrer som diversifisering | «Føderalt» slik det vanligvis erklæres |
Ross, Weill og Robertsons replikeringsmodell, standardiserte prosesser uten integrerte data, har ikke noe eget hjørne: den er det sentraliserte hjørnet anvendt på prosesslaget og det autonome hjørnet anvendt på datalaget, som er et lagdelt design i termene fra kapittel 8, og den er koherent nøyaktig når disse to lagene er dekomponerbare.
Referanser
Ashby, W. R. (1956). An introduction to cybernetics. Chapman & Hall. https://doi.org/10.5962/bhl.title.5851
Baldwin, C. Y., & Clark, K. B. (2000). Design rules: The power of modularity. MIT Press. https://doi.org/10.7551/mitpress/2366.001.0001
Brewer, E. (2012). CAP twelve years later: How the “rules” have changed. Computer, 45(2), 23–29. https://doi.org/10.1109/MC.2012.37
Conway, M. E. (1968). How do committees invent? Datamation, 14(4), 28–31.
Eisenhardt, K. M., & Sull, D. N. (2001). Strategy as simple rules. Harvard Business Review, 79(1), 106–116. https://hbr.org/2001/01/strategy-as-simple-rules
Fleming, J. M. (1962). Domestic financial policies under fixed and under floating exchange rates. IMF Staff Papers, 9(3), 369–380. https://doi.org/10.2307/3866091
Galbraith, J. R. (1973). Designing complex organizations. Addison-Wesley.
Gilbert, S., & Lynch, N. (2002). Brewer’s conjecture and the feasibility of consistent, available, partition-tolerant web services. ACM SIGACT News, 33(2), 51–59. https://doi.org/10.1145/564585.564601
Lawrence, P. R., & Lorsch, J. W. (1967). Differentiation and integration in complex organizations. Administrative Science Quarterly, 12(1), 1–47. https://doi.org/10.2307/2391211
Mintzberg, H. (1979). The structuring of organizations: A synthesis of the research. Prentice-Hall.
Mundell, R. A. (1963). Capital mobility and stabilization policy under fixed and flexible exchange rates. Canadian Journal of Economics and Political Science, 29(4), 475–485. https://doi.org/10.2307/139336
Parnas, D. L. (1972). On the criteria to be used in decomposing systems into modules. Communications of the ACM, 15(12), 1053–1058. https://doi.org/10.1145/361598.361623
Rodrik, D. (2011). The globalization paradox: Democracy and the future of the world economy. W. W. Norton.
Ross, J. W., Weill, P., & Robertson, D. C. (2006). Enterprise architecture as strategy: Creating a foundation for business execution. Harvard Business School Press. ISBN 978-1-59139-839-4.
Sambamurthy, V., & Zmud, R. W. (1999). Arrangements for information technology governance: A theory of multiple contingencies. MIS Quarterly, 23(2), 261–290. https://doi.org/10.2307/249754
Simon, H. A. (1962). The architecture of complexity. Proceedings of the American Philosophical Society, 106(6), 467–482.
Skelton, M., & Pais, M. (2019). Team topologies: Organizing business and technology teams for fast flow. IT Revolution Press.
Tweede Kamer der Staten-Generaal (2014). Naar grip op ICT: Parlementair onderzoek naar ICT-projecten bij de overheid. Eindrapport van de Tijdelijke commissie ICT-projecten bij de overheid (Commissie Elias). Kamerstukken II 2014/15, 33 326, nr. 5. https://zoek.officielebekendmakingen.nl/kst-33326-5.html
Vereniging van Nederlandse Gemeenten / VNG Realisatie. Common Ground. https://commonground.nl
Weill, P., & Ross, J. W. (2004). IT governance: How top performers manage IT decision rights for superior results. Harvard Business School Press. ISBN 978-1-59139-253-8.
