mai 2026
The Monoculture Premium
Når standardisering av IT-landskapet gjør virksomheten mer sårbar, og hvor mye som bør standardiseres i stedet.
Sammendrag
Å konsolidere en virksomhets systemer på færre plattformer er ortodokse råd, og med god grunn: færre plattformer koster mindre å drifte, bemanne og integrere. Vi argumenterer for at rådet bare er riktig opp til et visst punkt, og at punktet kan beregnes. Standardisering bytter mange små, uavhengige svikt mot få store, korrelerte; hver gang skaden fra et driftsavbrudd vokser raskere enn rekkevidden, stiger det forventede tapet fra driftsavbrudd etter hvert som plattformer konsolideres, selv om ingen enkelt svikt blir mer sannsynlig. Vi i Nashua setter opp en minimal modell av en virksomhet som velger hvor mange plattformer den skal drifte, med en driftskostnad som faller med konsolidering og et avbruddstap som er konvekst i andelen av virksomheten som settes ut av spill, og utleder i lukket form det antallet plattformer som minimerer summen av dem. Resultatet er ikke-monotont: full standardisering er optimal når driftsavbrudd er sjeldne, billige eller lineære, og ellers er et indre antall plattformer optimalt, der differansen er monokulturpremien som konsolideringsbusinesscaser overser. Vi viser at nominell diversitet overdriver effektiv diversitet hver gang plattformer deler en komponent, og argumenterer for at tett koblede kjeder bør standardiseres mens løst koblede funksjoner ikke bør det. Forankret i den nederlandske situasjonen og forordningene DORA og NIS2 avsluttes denne teoretiske forskningen med hvordan den kunne måles.
Nøkkelord: standardisering; IT-konsolidering; konsentrasjonsrisiko; korrelert svikt; monokultur; robusthet; porteføljediversifisering; DORA; NIS2; Nederland; operasjonell risiko
1. Innledning
Med standardisering mener vi reduksjonen i antallet distinkte plattformer, produkter, leverandører eller komponenter som en virksomhet drifter for et gitt formål, slik at en større del av virksomheten avhenger av hver enkelt som blir igjen. Det er blant de minst kontroversielle anbefalingene innen informasjonsteknologi. Færre plattformer betyr færre lisenser, færre kompetanser å vedlikeholde, færre integrasjoner å bygge og færre ting å sikre; litteraturen om virksomhetsarkitektur behandler en standardisert kjerne som et fundament for gjennomføring (Ross, Weill & Robertson, 2006), og konsolideringsprogrammer er fast inventar i enhver kostnadsgjennomgang. Vi i Nashua anbefaler ofte standardisering, og denne artikkelen hevder ikke at det er feil. Den hevder at det er ikke-monotont: bra opp til et visst punkt, skadelig forbi det, og at punktet kan beregnes ut fra størrelser en virksomhet kan anslå.
Argumentet ble ført for oss den 19. juli 2024, da en feilaktig innholdsoppdatering til et bredt utrullet endepunktsikkerhetsprodukt satte anslagsvis 8.5 millioner Windows-maskiner ut av spill i løpet av noen timer (Weston, 2024; CrowdStrike, 2024). Produktet var valgt av tusenvis av organisasjoner av de beste grunner: det var dyktig, det var standard, og å kjøre én sikkerhetsagent overalt var enklere enn å kjøre flere. Driftsavbruddet nådde flyselskaper, flyplasser, sykehus, kringkastere og departementer samme formiddag, i Nederland som andre steder, fordi de alle hadde standardisert på samme komponent. Ingen av dem hadde hver for seg gjort en feil. Sammen hadde de bygget en monokultur, og en monokultur svikter på én gang.
Den økologiske analogien er gammel (Geer et al., 2003) og har som regel vært brukt om programvaresikkerhet: en populasjon som kjører ett operativsystem, er sårbar for ett angrep. Denne artikkelen fremsetter en annen og bredere påstand. Skaden fra korrelert svikt avhenger ikke av en angriper; den avhenger bare av tapsfunksjonens form, av om det å miste hele virksomheten på én gang er verre enn å miste delene hver for seg. Vi argumenterer for at det nesten alltid er det, viser at dette alene får forventet avbruddstap til å stige med konsolidering, og utleder hvor mange plattformer en virksomhet bør drifte som en funksjon av avbruddssannsynligheten, tapsskalaen, tapets konveksitet og kostnaden for hver ekstra plattform.
Artikkelen spør: under hvilke betingelser øker standardisering av IT-landskapet virksomhetens forventede tap i stedet for å redusere det, og hvor mye bør en virksomhet standardisere i stedet? Avsnitt 2 plasserer spørsmålet blant de litteraturene som har besvart det på andre felt. Avsnitt 3 gir modellen og optimumet i lukket form. Avsnitt 5 argumenterer for hvor konveksiteten kommer fra og hvor den er fraværende. Avsnitt 7 viser hvorfor nominell diversitet overdriver reell diversitet. Avsnitt 9 leser den nederlandske situasjonen gjennom modellen. Avsnitt 10 følger en konstruert bank. Avsnitt 12 til 16 gir regler, begrensninger og konklusjoner.
Den nederlandske innrammingen er bevisst. Nederland drifter en nasjonal digital identitet som de fleste innbyggere når det offentlige, helseforsikrere og pensjonskasser gjennom, og den er et enkeltpunkt for svikt etter design. Landets finanssektor har siden januar 2025 vært underlagt en europeisk forordning som krever at institusjoner vurderer konsentrasjonen i sine IKT-avhengigheter og rapporterer alvorlige hendelser; de kritiske sektorene er i ferd med å komme inn under den nederlandske gjennomføringen av en annen forordning som utvider plikten. Konsentrasjonsrisiko er i Nederland blitt en størrelse under tilsyn. Denne artikkelen er et forsøk på å gi den en pris.
2. Bakgrunn
2.1 Argumentet for standardisering
Fordelene ved konsolidering er reelle og godt dokumenterte. Ross, Weill og Robertson (2006) viste at virksomheter med en standardisert, integrert kjerne gjennomførte strategi mer pålitelig; Weill og Ross (2004) fant at de beste aktørene begrenset lokale valg av infrastruktur. Praktikerlitteraturen om total eierkostnad hviler på den samme økonomien: hver distinkte plattform bærer faste kostnader i lisenser, kompetanse, verktøy, integrasjon og sikkerhet som i stor grad er uavhengige av hvor stor del av virksomheten den betjener, slik at kostnaden per tjenesteenhet faller etter hvert som plattformer konsolideres. Alt dette tar vi for gitt. Modellen i avsnitt 3 inneholder en driftskostnad som faller med konsolidering, og artikkelens påstand handler om hva som bør settes opp mot den.
2.2 Korrelert svikt på andre felt
Andre felt lærte for lenge siden at konsentrasjon og sårbarhet følges ad. I finans viste Markowitz (1952) at risikoen i en portefølje ikke avhenger av risikoen i de enkelte plasseringene, men av hvordan de beveger seg sammen, og at diversifisering over ufullkomment korrelerte aktiva senker risikoen uten kostnad i forventet avkastning; innsikten er fagets fundament. I økologi viste May (1972) at større og mer sammenkoblede systemer, alt annet likt, er mindre stabile, og Tilman, Reich og Knops (2006) påviste eksperimentelt at diverse økosystemer er mer stabile i produktiviteten sin enn monokulturer. Haldane og May (2011) førte det økologiske argumentet inn i bankvesenet og viste at et system av institusjoner som holder lignende aktiva og er forbundet gjennom lignende eksponeringer, er utsatt for den samtidige svikten som 2008 viste frem. Innen forsyningskjedeledelse dokumenterte Sheffi (2005) hvordan redundans og fleksibilitet, ikke effektivitet alene, avgjør hvilke selskaper som overlever en forstyrrelse, og resilience engineering-litteraturen (Hollnagel, Woods & Leveson, 2006) har ført det samme argumentet for sosiotekniske systemer generelt. Innen sikkerhetsteknikk argumenterte Perrow (1984) for at tett koblede, interaktivt komplekse systemer produserer ulykker som er normale snarere enn eksepsjonelle, og Leveson (2011) for at sikkerhet er en egenskap ved systemets struktur snarere enn ved komponentene dets. Innen informasjonssikkerhet argumenterte Geer et al. (2003) for at en programvaremonokultur er en nasjonal sårbarhet fordi ett angrep når alle.
Hver av disse litteraturene inneholder denne artikkelens påstand i et annet vokabular. Det litteraturen om virksomhets-IT mangler, er det skrittet finans tok i 1952: en modell der fordelen ved konsentrasjon og kostnaden ved korrelasjon opptrer i samme likning, slik at avveiningen kan beregnes i stedet for å påstås. Avsnitt 3 er et forsøk på det skrittet.
2.3 Konsentrasjonsrisiko som en størrelse under tilsyn
Den europeiske forordningen om digital operasjonell motstandsdyktighet (forordning (EU) 2022/2554), som gjelder for finansforetak fra januar 2025, krever at institusjoner identifiserer og vurderer IKT-konsentrasjonsrisiko som oppstår fra avhengighet av tredjepartsleverandører, og rapporterer alvorlige IKT-relaterte hendelser til tilsynsmyndigheten sin, i Nederland sentralbanken. Det andre direktivet om nett- og informasjonssikkerhet (direktiv (EU) 2022/2555) utvider plikter til hendelsesrapportering og risikostyring til vesentlige og viktige enheter på tvers av kritiske sektorer, gjennom den nederlandske gjennomføringsloven. Begge behandler konsentrasjon som en risiko som skal måles og styres, og ingen av dem sier hvor mye konsentrasjon som er for mye. Modellen nedenfor tilbys som ett svar, og hendelsesdataene som rapporteringspliktene vil samle opp, er, som avsnitt 15 argumenterer for, middelet den kunne kalibreres med.
3. En minimal modell
3.1 Oppsett
En virksomhet har forretningsfunksjoner som hver må kjøre på en plattform. Den velger hvor mange distinkte plattformer den skal drifte, , med ; er full standardisering og er én plattform per funksjon. For klarhetens skyld antar vi at funksjonene er jevnt fordelt, per plattform; ujevne fordelinger behandles i avsnitt 7.
Å drifte plattformer koster penger. Hver distinkte plattform bærer en kostnad per periode som er uavhengig av hvor mange funksjoner den betjener: lisenser, kompetansen til å drifte den, verktøyene dens, integrasjonen med resten, sikkerheten dens. Driftskostnaden er
Ligning 1. Virksomhetens driftskostnad: en fast del pluss en kostnad per plattform.
der er kostnaden som ikke avhenger av antallet plattformer. Dette er argumentet for standardisering: faller med for hver plattform som fjernes.
Plattformer svikter. I hver periode rammes hver plattform av et lammende driftsavbrudd med sannsynlighet , uavhengig av de andre; når det skjer, er hver funksjon på den nede i driftsavbruddets referansevarighet. Tapet fra et driftsavbrudd avhenger av andelen av virksomhetens funksjoner som er nede samtidig:
Ligning 2. Tap fra et driftsavbrudd som en konveks funksjon av andelen funksjoner som er nede samtidig.
der er tapet hvis hele virksomheten er nede og er tapets konveksitet. Hvis er tapet proporsjonalt med andelen som er nede: å miste halve virksomheten koster halvparten av å miste hele. Hvis er tapet konvekst: å miste hele koster mer enn det dobbelte av å miste halvparten. Avsnitt 5 argumenterer for at er normaltilfellet og sier hvor det ikke er det.
3.2 Forventet tap og totalen
Med plattformer som hver bærer en andel av funksjonene, er det forventede avbruddstapet per periode
Ligning 3. Forventet avbruddstap per periode for jevnt belastede plattformer.
Uttrykket inneholder artikkelens påstand. Når , er for hver : det forventede tapet avhenger ikke av hvor mange plattformer det er, og bare driftskostnaden avgjør, så full standardisering er optimal. Når , faller etter hvert som stiger: flere plattformer, som hver bærer mindre, betyr lavere forventet tap, fordi konveksiteten straffer de store driftsavbruddene som få plattformer gir. Konsolidering øker forventet tap, ikke fordi svikt blir mer sannsynlig, er uendret, men fordi hver svikt blir større, og store svikt koster mer enn størrelsen sin.
Virksomheten minimerer totalen
Ligning 4. Totalkostnad: driftskostnad pluss forventet avbruddstap, størrelsen virksomheten minimerer.
Behandler vi som kontinuerlig og setter den deriverte lik null, får vi optimumet i lukket form:
Ligning 5. Det optimale antallet plattformer, i lukket form.
Det optimale antallet plattformer stiger med avbruddssannsynligheten , tapsskalaen og konveksiteten , og faller med kostnaden for en plattform . Når uttrykket er under én, er full standardisering optimal; det ortodokse rådet holder. Når det er over én, minimerer et indre antall plattformer totalkostnaden, og differansen er det vi kaller monokulturpremien: beløpet full standardisering koster mer enn optimumet, per periode, når avbruddstap regnes med.
3.3 To regimer
Likning (5) deler virksomheter inn i to regimer, og artikkelens praktiske innhold ligger i å skille dem fra hverandre. Tabell 1 viser begge med illustrative parametere, og figur 1 tegner det andre.
Tabell 1. Modellens to regimer, med illustrative parametere. Kostnader og tap i EUR millioner per år; utelatt siden den ikke påvirker optimumet.
| Lav innsats | Høy innsats | |
|---|---|---|
| Avbruddssannsynlighet (per plattformår) | 0.02 | 0.10 |
| Tap hvis alt er nede | 20 | 60 |
| Kostnad per plattform | 1.0 | 1.0 |
| Konveksitet | 2 | 2 |
| 0.4 | 6.0 | |
| fra (5) | 0.63 1 | 2.45 2–3 |
| : én plattform | 1.4 | 7.0 |
| : to plattformer | 2.2 | 5.0 |
| : tre plattformer | 3.1 | 5.0 |
| Monokulturpremie | 0 | 2.0 |
I regimet med lav innsats er driftsavbrudd sjeldne og billige, er lite i forhold til kostnaden for en plattform, og er under én: standardiser fullt ut, slik ortodoksien sier. I regimet med høy innsats, ett lammende driftsavbrudd per plattformtiår og et tap på EUR 60 millioner ved et fullt driftsavbrudd, som ikke er eksotisk for en bank, et flyselskap eller en sykehusgruppe, er omtrent to og en halv, å drifte én plattform koster EUR 2 millioner i året mer enn å drifte to eller tre, og den ortodokse konsolideringsbusinesscasen, som bare regner med , har feil fortegn.
3.4 Forventningen er ikke hele historien
Likning (5) handler om forventet tap, og forventet tap undervurderer argumentet mot monokultur. Betrakt regimet med høy innsats med , der forventet tap er EUR 6 millioner i året uansett hva er. Med én plattform taper virksomheten ingenting i ni av ti år og EUR 60 millioner i det tiende. Med tre plattformer taper den EUR 20 millioner i omtrent hvert fjerde år, EUR 40 millioner i omtrent tre av hundre år, og EUR 60 millioner i ett av tusen år. Forventningene er like; fordelingene er det ikke. Virksomheten med én plattform har hvert år én av ti sjanser for et tap som kan overstige en regulatorisk rapporteringsterskel, en kapitalbuffer eller en omdømmetoleranse; virksomheten med tre plattformer har én av tusen. Et styre som ikke er likegyldig til størrelsen på sitt verste år, og det er alle styrer, bør foretrekke fordelingen med tre plattformer selv der forventningene er like, og preferansen kommer i tillegg til konveksitetsargumentet i stedet for å avhenge av det. Vedlegg A gir haletallene.
4. Utvidelser av modellen
Den minimale modellen gjør fire forenklinger som en praktiker vil ønske å slippe opp før tallet dens kan stoles på: plattformer svikter uavhengig av hverandre, funksjoner er jevnt fordelt, tapet fra et driftsavbrudd avhenger ikke av varigheten, og konsolideringen i seg selv er gratis. Hver av dem kan slippes opp uten at lærdommen fra den lukkede formen går tapt, og hver oppmykning flytter optimumet i en retning det er verdt å kjenne.
4.1 Fellessjokk
Anta at det i tillegg til hver plattforms uavhengige svikt, med sannsynlighet per periode, inntreffer et fellessjokk som setter alle plattformene ut av spill på én gang: en felleskomponent svikter, en cyberhendelse sprer seg, en leverandørs region går ned. Det forventede tapet blir
Ligning 6. Forventet tap med et fellessjokk som setter alle plattformene ut av spill på én gang med sannsynlighet .
Fellessjokket legger til et gulv, , som ingen mengde plattformer fjerner, og det skalerer ned fordelen ved diversifisering med . Optimumet er som i likning (5) med erstattet av : det lønner seg å drifte færre plattformer når fellessjokk dominerer, fordi diversifisering ikke kan røre dem. Den praktiske lesningen er den avsnitt 7 utvikler: de første pengene bør gå til å senke , ved å fjerne felleskomponenter, og først deretter til å øke , fordi en plattform lagt til under en felleskomponent kjøper ingenting mot det sjokket som betyr mest.
4.2 Ujevne fordelinger og kjerne-og-satellitt-designet
Funksjoner er sjelden jevnt fordelt. Det vanlige designet er en kjerneplattform som bærer mesteparten av virksomheten og satellitter som bærer resten, og spørsmålet er om satellittene er verdt kostnaden sin. Med andeler som summerer til én, er det forventede tapet , som for en gitt minimeres av like andeler, fordi er konveks; enhver ujevnhet hever forventet tap over det jevne tilfellet. En kjerne som bærer ni tideler med to satellitter på en tjuendedel hver, har ved et forventet tap på , så vidt under den enkle plattformens , samtidig som den betaler for tre plattformer. Satellittene koster nesten like mye som reell diversifisering og leverer nesten ingenting av den. Designet som lønner seg, er det som deler lasten, og det er derfor banken i avsnitt 10 skiller personmarked fra bedriftsmarked i stedet for å skjære en liten satellitt av en dominerende kjerne.
4.3 Varighet
Tapet fra et driftsavbrudd vokser med hvor lenge det varer, og varigheten avhenger av antallet plattformer på to motsatte måter. Gjenopprettingskapasiteten er begrenset, så et større driftsavbrudd tar lengre tid å gjenopprette hvis de samme teamene må gjenopprette alt i rekkefølge; dette er en av kildene til konveksitet i avsnitt 5 og ligger allerede i . Mot dette har et landskap med flere plattformer flere distinkte ting som kan gå i stykker og flere distinkte gjenopprettingsprosedyrer å vedlikeholde, slik at enhver enkelt gjenoppretting kan gå tregere av mangel på øvelse. Den andre effekten taler for å holde moderat og for å øve gjenoppretting på hver plattform som beholdes, og den er én grunn til at reglene i avsnitt 12 foretrekker den mindre konsolideringen fremfor den større diversifiseringen.
4.4 Kostnaden ved å konsolidere
Konsolidering er en migrering, og migreringer er selv en kilde til driftsavbrudd: data som flyttes, grensesnitt som bygges på nytt, ansatte som læres opp på nytt, og en periode med parallell drift der virksomheten avhenger av både det gamle og det nye. En konsolideringsbusinesscase bør bære et engangsrisikoledd, det forventede tapet fra migreringshendelser, ved siden av den løpende besparelsen, og bør anerkjenne at leddet stiger med antallet plattformer som fjernes. Modellen priser det ikke, fordi det er en engangskostnad og modellen er per periode, men det flytter beslutningen i samme retning som premien: mot den mindre konsolideringen.
4.5 Optimumets følsomhet
Figur 2 tegner optimumet fra likning (5) mot forholdet , innsatsen i forhold til kostnaden for en plattform, for tre verdier av . Under et forhold på omtrent én er optimumet én plattform uansett konveksitet, og det ortodokse rådet er trygt. Over det stiger optimumet, langsomt, med innsatsen: et forhold på seks, bankens tilfelle, gir to til tre plattformer; et forhold på tjue, en sykehusgruppe eller en børs, gir tre til fem. Kurvene er flate nok til at de eksakte parameterne betyr mindre enn regimet: en virksomhet trenger bare å vite omtrent om forholdet dens er under én eller godt over, for å vite om den er i det ortodokse regimet eller i premieregimet, og vedlegget gir hele rutenettet.
5. Hvor konveksiteten kommer fra
Modellens resultat hviler på : på påstanden om at det å miste hele virksomheten på én gang koster mer enn summen av å miste delene hver for seg. Påstanden bør argumenteres for, ikke antas, og det bør sies hvor den svikter, for der den svikter, har det ortodokse rådet rett.
5.1 Fem kilder til konveksitet
Gjensidig dekning. Når én funksjon er nede, dekker andre opp for den: en filial tar en samtale appen ikke kan ta, et lager sender det portalen ikke kan selge, ansatte arbeider på papir. Dekning er bare mulig hvis funksjonen som dekker, er oppe. Et delvis driftsavbrudd absorberes av dekning; et totalt driftsavbrudd har ingen som kan dekke. Tapet fra den siste funksjonen som går ned, er derfor større enn tapet fra den første, og det er konveksitet.
Begrenset nødløsningskapasitet. En virksomhet har et begrenset antall mennesker som kan kjøre manuelle nødløsninger, et begrenset antall telefonlinjer og en begrenset toleranse hos kundene sine. Et lite driftsavbrudd får plass innenfor den kapasiteten; et stort overskrider den, og overskytende går tapt uten videre.
Terskler. Regulatorisk rapportering, kontraktsfestede tjenestekompensasjoner, omdømmemessig oppmerksomhet og mediedekning har alle terskler. Et driftsavbrudd under terskelen koster det direkte tapet; ett over koster det direkte tapet pluss terskelens konsekvenser. Terskler får tapsfunksjonen til å gjøre hopp oppover med størrelsen, og det er konveksitet i aggregatet.
Parallellitet i gjenoppretting. Gjenoppretting gjøres av team med begrenset kapasitet. To uavhengige driftsavbrudd på ulike plattformer kan gjenopprettes parallelt av ulike team; ett driftsavbrudd på tvers av alt gjenopprettes i rekkefølge av de samme menneskene, så varigheten, og tapet, vokser med størrelsen.
Avhengighetssmitte. Funksjoner avhenger av hverandre. En funksjon som er oppe, men avhenger av en som er nede, er degradert; etter hvert som andelen nede stiger, stiger andelen degradert raskere, fordi hvert ekstra driftsavbrudd fjerner en avhengighet for flere av dem som overlever.
Hver kilde er kjent for enhver som har håndtert en hendelse, og sammen gjør de til normaltilfellet for en virksomhet med løst koblede funksjoner. Verdien av er et empirisk spørsmål; vi bruker 1.5 og 2 som illustrasjoner, og avsnitt 15 sier hvordan den kunne måles.
5.2 Hvor konveksitet er fraværende: tett kobling
Argumentet snur der funksjoner er så tett koblet at det å miste én av dem er like ille som å miste alle. En betalingskjede der autorisasjon, avregning og oppgjør alle må virke for at en betaling skal fullføres, er et slikt tilfelle: et driftsavbrudd i ett trinn stopper kjeden, og tapet fra ett trinn nede er tapet fra kjeden nede. Innenfor en slik kjede er , diversifisering over plattformer kjøper ingenting, fordi enhver plattform som svikter stopper alt, og standardisering er riktig: én plattform, én feilmodus, én gjenoppretting. Perrows (1984) tette kobling er betingelsen, og den gir artikkelen dens første regel: standardiser innenfor tett koblede kjeder, diversifiser på tvers av løst koblede funksjoner. Enheten for diversifisering er ikke funksjonen, men kjeden, og en virksomhet bør kartlegge kjedene sine før den teller plattformene sine.
Den samme logikken besvarer en innvending. Å drifte flere plattformer hjelper ikke hvis en svikt på én forplanter seg til de andre; forplantning er kobling, og koblede plattformer er én plattform for modellens formål. Diversitet teller bare der plattformene svikter uavhengig av hverandre, og det er temaet for neste avsnitt.
6. Å måle konveksiteten
Alt i modellen hviler på , og er en størrelse ingen virksomhet registrerer. Den kan måles, og dette avsnittet viser hvordan med et konstruert eksempel, slik at en risikofunksjon kan gjøre det samme med sitt eget hendelsesregister.
6.1 Dataene
For hvert driftsavbrudd i registeret trengs to tall: andelen av virksomhetens funksjoner det nådde, , og tapet det forårsaket, , i samme enheter som . Andelen lar seg vanligvis hente ut av hendelsesrapporten, som navngir de berørte systemene; tapet er vanskeligere, fordi virksomheter registrerer den direkte kostnaden av en hendelse og sjelden tapt forretning, kompensasjon eller omdømmekonsekvens, og konveksiteten bor i stor grad i disse. Et register som bare registrerer direkte kostnad, vil undervurdere . Målingen begynner derfor med en engangsøvelse: for de ti eller tjue største driftsavbruddene i registeret, rekonstruer det fulle tapet sammen med forretningssiden, inkludert hva som ble reddet av dekning og nødløsninger og hva som ikke ble det.
6.2 Tilpasningen
Med tapsfunksjonen gir logaritmer , en rett linje med stigningstall . Tabell 2 gir et konstruert register over åtte driftsavbrudd for en virksomhet med tolv funksjoner, og tilpasningen. Driftsavbruddene som nådde én funksjon, kostet omtrent en tjuendedel av tallet for et fullt driftsavbrudd, ikke en tolvtedel; de som nådde halve virksomheten, kostet omtrent en tredjedel, ikke halvparten; stigningstallet er omtrent 1.8. Tallet er illustrativt, men størrelsen er poenget: en virksomhet hvis små driftsavbrudd absorberes av dekning og hvis store ikke gjør det, vil finne en godt over én, og tilpasningen gjør funnet til et tall i stedet for et inntrykk.
Tabell 2. Et konstruert hendelsesregister for en virksomhet med tolv funksjoner, og konveksiteten tilpasset til det. Tap i EUR millioner, rekonstruert slik at tapt forretning og kompensasjon er med. Det tilpassede stigningstallet for mot er ; skjæringspunktet gir .
| Driftsavbrudd | Funksjoner | Andel | Tap | |
|---|---|---|---|---|
| A | 1 | 0.08 | 0.7 | 0.012 |
| B | 1 | 0.08 | 1.1 | 0.019 |
| C | 2 | 0.17 | 2.4 | 0.041 |
| D | 3 | 0.25 | 4.9 | 0.084 |
| E | 4 | 0.33 | 8.0 | 0.138 |
| F | 6 | 0.50 | 17.0 | 0.293 |
| G | 9 | 0.75 | 36.0 | 0.621 |
| H | 12 | 1.00 | 58.0 | 1.000 |
6.3 Å lese residualene
Tilpasningens residualer er like informative som stigningstallet. Driftsavbrudd som kostet mer enn linjen forutsier for størrelsen sin, er de der dekningen sviktet, nødløsningene ble uttømt eller en terskel ble krysset; rapportene deres sier hvilket, og det som sies, identifiserer hvilke av kildene i avsnitt 5 som er aktive i denne virksomheten. Driftsavbrudd som kostet mindre enn forutsagt, er de der dekningen virket, og de identifiserer de manuelle og gjensidige evnene i avsnitt 7 som er verdt å beholde. En virksomhet som tilpasser linjen og leser residualene, lærer både sin og grunnene til den, og det er mer enn modellen ber om og nøyaktig det konsolideringsbeslutningen trenger.
6.4 Å anslå uten data
Der registeret er tynt, kan avgrenses ved innhenting av ekspertvurderinger. Spør forretningssiden, for et lite driftsavbrudd og et stort, hvor lenge dekningen holder og hvilken andel av verdien den opprettholder; spør hvor rapporterings-, kontrakts- og omdømmetersklene ligger og hva det koster å krysse hver av dem; spør hvordan gjenopprettingen skalerer med antallet systemer som er nede. Hvert svar gir et punkt på tapskurven, og tre eller fire punkter gir et stigningstall. Vurderingen er grov, men den er grov på rett sted: beslutningen mellom én plattform og to avhenger av om er nær én eller nær to, og en slik vurdering kan som regel skille dem fra hverandre.
7. Skjulte monokulturer
7.1 Nominell og effektiv diversitet
Modellen teller plattformer som svikter uavhengig av hverandre. En virksomhet som kjører tre applikasjonsplattformer på ett operativsystem, autentiserer alle tre gjennom én identitetsleverandør, patcher alle tre gjennom én agent og hoster alle tre i én skyregion, har tre plattformer for lisensregningens formål og én for formålet svikt i en hvilken som helst av disse felleskomponentene. Dens nominelle diversitet er tre; dens effektive diversitet, mot svikt i en felleskomponent, er én. Driftsavbruddet i juli 2024 var nettopp dette: organisasjoner med diverse applikasjonslandskap oppdaget at de delte én enkelt sikkerhetsagent, og agenten var plattformen som sviktet.
To mål gjør skillet operativt. For ujevne fordelinger, der plattform bærer en andel av funksjonene, er det effektive antallet plattformer den inverse av summen av kvadrerte andeler,
Ligning 7. Effektivt antall plattformer for ujevne fordelinger: den inverse av summen av kvadrerte andeler.
den inverse Simpson-indeksen (Simpson, 1949), kjent i økonomi som den inverse Herfindahl-indeksen (Hirschman, 1964). Tre plattformer som bærer halvparten, tre tideler og en femtedel av virksomheten, har , ikke tre; én som bærer ni tideler med to små andre, har . Virksomhetens forventede tap styres av , og likning (5) bør leses som et mål for den.
For felleskomponenter, der plattformenes svikt er korrelert med parvis korrelasjon , er det effektive antallet
Ligning 8. Effektivt antall plattformer når svikt er korrelert med parvis korrelasjon .
som faller fra ved til én ved . Tre plattformer med en korrelasjon på en halv er i realiteten halvannen; med en korrelasjon på ni tideler er de i realiteten én. En felleskomponent som alle plattformene avhenger av, setter for svikt i den komponenten, uansett hvor diverse plattformene ellers er.
7.2 En oversikt over felleskomponenter
Tabell 3 lister komponentene som virksomheter oftest deler en feilmodus gjennom uten å merke det, fordi ingen av dem opptrer som en plattform i applikasjonsoversikten. Fellestrekket er at hver av dem velges én gang, for hele virksomheten, av en funksjon som ikke teller plattformer: sikkerhet velger agenten, infrastruktur velger hypervisoren og regionen, identitet velger leverandøren, nettverk velger DNS. Hvert valg er lokalt fornuftig, og hvert legger til en avhengighet med .
Tabell 3. Komponenter som nominelt diverse plattformer deler en feilmodus gjennom, og funksjonen som typisk velger dem uten å telle plattformer.
| Felleskomponent | Valgt av, og hvorfor den er usynlig |
|---|---|
| Endepunktsikkerhetsagent | Sikkerhet; rulles ut til hver enhet etter policy |
| Operativsystem og patchkanal | Infrastruktur; «standardoppsettet» |
| Identitetsleverandør, single sign-on | Identitet; hver applikasjon autentiserer gjennom den |
| Hypervisor, skyleverandør, region | Infrastruktur; hostingbeslutningen |
| DNS, sertifikater, innholdslevering | Nettverk; ingen andre ser dem |
| Integrasjonsbuss, API-gateway | Arkitektur; hver integrasjon passerer gjennom |
| Én enkelt SaaS-leverandør for flere produkter | Innkjøp; én kontrakt, én leverandøransvarlig |
| Én enkelt integrator eller tjenesteleverandør | Sourcing; én å holde ansvarlig |
| Nettverkskjerne, brannmurer | Nettverk; én arkitektur |
Oversikten gir artikkelens andre regel: tell effektiv diversitet, ikke nominell diversitet. En konsolideringsbusinesscase bør oppgi før og etter, beregnet over felleskomponentene så vel som applikasjonsplattformene, og en diversifiseringsbeslutning bør kontrollere at plattformene som holdes atskilt, ikke deler en komponent som gjør dem til én.
7.3 Diversitet i siste instans
Én plattform er alltid tilgjengelig og telles nesten aldri: den manuelle prosessen. En filial som kan ta imot en betaling på papir, et lager som kan plukke fra en utskrevet liste, en sengepost som kan føre journal for hånd, er en andre plattform med høy driftskostnad per transaksjon, en korrelasjon nær null med alt digitalt, og en kapasitet som er begrenset og forvitrer hvis den ikke øves. I modellen er den en plattform med stor og , det vil si den dyreste og den mest verdifulle typen. Virksomheter som har konsolidert til én digital plattform og latt den manuelle evnen forfalle, har i strengeste forstand, og organisasjonene som klarte seg best i juli 2024, var etter de fleste beretninger de som fortsatt kunne arbeide uten skjermene sine.
8. Diversitet som koster lite
Å drifte en andre plattform er den dyre måten å kjøpe diversitet på, og modellen priser den til . Flere design kjøper noe av den samme beskyttelsen for langt mindre, og modellen viser hvorfor de virker: hvert av dem senker andelen som én enkelt svikt kan nå, eller senker korrelasjonen mellom tingene som kan svikte, uten å legge til en plattform.
8.1 Diversitet i tid: ringer og kanarifugler
En endring som rulles ut til alle instanser på én gang, når hvis den er dårlig. Den samme endringen rullet ut i ringer, der hver ring holdes tilbake til den forrige har kjørt feilfritt i en periode, når høyst før den stoppes, så tapet fra en dårlig endring faller fra til : med fire ringer og , til en sekstendedel. Ringvis utrulling er diversitet i tid i stedet for i plattform, den koster forsinkelse i stedet for penger, og den er tilgjengelig for hver felleskomponent i tabell 3. Det er også det leverandøren i sentrum av driftsavbruddet i juli 2024 innførte etterpå for innholdsoppdateringene som forårsaket det (CrowdStrike, 2024): den første ringen er kanarifuglen, og kanarifuglen er den billigste plattformen en virksomhet kan drifte. Modellens forbehold er at ringer bare beskytter mot svikt som gir seg til kjenne innenfor holdeperioden; en defekt som ligger i dvale, når hver ring, og defekter i dvale er et fellessjokk.
8.2 Diversitet i sted: regioner og lokasjoner
Å hoste den samme plattformen i to regioner eller på to lokasjoner legger ikke til en plattform, men det senker for de sviktene som er lokale for en region: strøm, nettverk, en leverandørs regionale hendelse. Det gjør ingenting for svikt i plattformens egen programvare, som når begge regionene, og en virksomhet som teller en andre region som en andre plattform, har forvekslet de to. Modellens lesning er at regional diversitet senker for én klasse fellessjokk og bør prises som det, ikke som .
8.3 Degraderte modi
En plattform som kan falle tilbake til en redusert modus, skrivebeskyttet, mellomlagret, kø-og-videresend, når en avhengighet svikter, gjør et totalt driftsavbrudd om til et delvis: andelen som et driftsavbrudd når, blir den andelen av funksjonen som den degraderte modusen ikke kan opprettholde. Degraderte modi er billige der de er designet inn og umulige der de ikke er det, og modellen teller dem ved å senke for avhengighetens svikt. Den manuelle prosessen i avsnitt 7 er grensetilfellet, den degraderte modusen som ikke trenger programvare.
8.4 Diversitet i leverandører, ikke produkter
To produkter fra én leverandør deler leverandørens feilmodi: oppdateringsprosessen, identitetstjenesten, den finansielle helsen. En virksomhet som ønsker leverandørdiversitet i et lag der et andre produkt er for dyrt, kan noen ganger oppnå det i lagets avhengigheter i stedet, en andre identitetsleverandør som reserve, en andre DNS, en andre sertifikatutsteder, til en brøkdel av en plattforms kostnad. Disse senker for avhengighetens svikt og lar plattformantallet stå uendret.
8.5 Hva disse har til felles
Hvert av disse designene er billig fordi det ikke legger til en ting å drifte; det endrer hvordan en eksisterende ting svikter. Modellen er likegyldig mellom en lavere , en lavere og en høyere , fordi alle tre senker det forventede tapet, og en virksomhet bør kjøpe dem i rekkefølge etter kostnad per enhet reduksjon. Ringer og degraderte modi kommer vanligvis først, regional diversitet og avhengighetsdiversitet deretter, og en andre plattform sist, som er omvendt av rekkefølgen konsolideringsgjennomganger vurderer dem i.
9. Den nederlandske situasjonen
9.1 En formiddag i juli
Driftsavbruddet den 19. juli 2024 nådde Nederland slik det nådde alle andre steder. Flyavganger på den nasjonale flyplassen ble forsinket og innstilt da flyselskapenes og bakketjenestenes systemer sviktet; sykehus rapporterte forstyrrelser i systemer på berørte arbeidsstasjoner og utsatte behandling; offentlige og private tjenester ble avbrutt. De berørte organisasjonene hadde ikke valgt de samme applikasjonsplattformene; de hadde valgt den samme sikkerhetsagenten, som kjørte med privilegert tilgang på hver Windows-maskin de eide. I modellens termer var applikasjonsdiversiteten deres irrelevant: agenten var en felleskomponent med , driftsavbruddet nådde en andel nær én i hver berørte organisasjon, og konveksiteten gjorde resten. Kostnaden ble båret av organisasjoner som hver for seg ikke hadde gjort noe uklokt, og det er signaturen til en monokultur.
9.2 Et enkeltpunkt for svikt etter design
Den nasjonale digitale identiteten, DigiD, driftet av statens etat for digitale tjenester, er middelet de fleste innbyggere når skatteetaten, kommunene, helseforsikrerne, pensjonsforvalterne og sykehusene gjennom på nett. Den er et enkeltpunkt for svikt etter design, valgt for konsistensen og bekvemmeligheten én identitet gir, og valget kan forsvares på nøyaktig den standardiseringsøkonomien denne artikkelen tar for gitt. Modellen sier hva valget koster: for hver tjeneste som avhenger av den, er identitetslaget en felleskomponent med , og et driftsavbrudd, som tjenestenektangrep har forårsaket flere av, fjerner tilgangen til dem alle på én gang. De avbøtende tiltakene som finnes, en egen identitetsordning for næringslivet, den kommende europeiske lommeboken for digital identitet, og tjenestenes egne reservekanaler, er diversifisering i modellens forstand, og verdien deres kan uttrykkes i dens termer: hvert av dem senker for en andel av de avhengige tjenestene. Vi hevder ikke at den nasjonale identiteten bør dupliseres; vi hevder at virksomhetene som avhenger av den, bør regne den med i og holde en reservekanal i øvelse.
9.3 Regulering som teller konsentrasjon
DORA krever at nederlandske finansforetak vurderer sin IKT-konsentrasjonsrisiko og rapporterer alvorlige hendelser til sentralbanken; den nederlandske gjennomføringen av NIS2 utvider rapporterings- og risikostyringsplikter til de kritiske sektorene. Begge gjør konsentrasjon til en størrelse som må være kjent. Modellen tilbyr tilsynsmyndigheten og de tilsynsunderlagte det samme vokabularet: er konsentrasjonen, likning (5) er nivået der den slutter å være forsvarlig, og monokulturpremien er kostnaden ved å overskride det. Hendelsesrapportene begge forordningene nå krever, er, som avsnitt 15 argumenterer for, dataene som , og fremfor alt endelig kunne måles ut fra i stedet for å antas.
9.4 Sykehusenes formiddag
Sykehus er sektoren der konveksiteten i avsnitt 5 er mest synlig, fordi tersklene er kliniske. En sengepost som mister den elektroniske journalen sin, faller tilbake på papir og klarer seg; et sykehus som mister alle sengepostenes journaler på én gang, sammen med laboratoriet, apoteket og bildediagnostikksystemene som avhenger av de samme arbeidsstasjonene, klarer seg ikke, og utsetter behandling. Flere nederlandske sykehus rapporterte nettopp dette den 19. juli 2024, og de som kom seg raskest, var etter egne beretninger de med innøvde papirprosedyrer, som er diversiteten i siste instans i modellens termer. Sektorens konsolidering på et lite antall journalplattformer, forsvarlig på ethvert standardiseringsgrunnlag, er også en monokultur på tvers av sykehus: en defekt i én plattform når hvert sykehus som kjører den, og det er et fellessjokk på sektornivå som ingen enkelt sykehus’ diversifisering kan adressere, og som NIS2-gjennomføringsloven, ved å utpeke sektoren som vesentlig, nå pålegger sektoren å vurdere.
9.5 Hva forordningene ber om, i modellens termer
DORAs krav oversettes direkte til modellens størrelser. Registeret over IKT-tredjepartsavtaler som den krever at hvert finansforetak fører, er felleskomponentoversikten i tabell 3 i regulatorisk form, og kan beregnes ut fra det. Konsentrasjonsrisikovurderingen den krever, er spørsmålet om hvorvidt er forsvarlig, som likning (5) er ett svar på. Og dens klassifisering av alvorlige hendelser, som bruker terskler for berørte kunder, varighet, geografisk utbredelse og økonomisk virkning, er en kilde til konveksitet i seg selv: et driftsavbrudd som krysser tersklene, bærer rapporteringsmessige, tilsynsmessige og omdømmemessige konsekvenser som ett under dem ikke gjør, slik at forordningen selv gjør tapskurven brattere over terskelen. En institusjon som anslår sin , bør regne forordningens terskler blant kildene, og det betyr at DORA både måler konsentrasjon og øker kostnaden ved den.
9.6 Suverenitetsspørsmålet
Den nederlandske offentlige debatten om avhengighet av et lite antall ikke-europeiske skyleverandører er, i modellens termer, en debatt om : et fellessjokk, juridisk, politisk eller kommersielt, som ville nå hver arbeidslast hostet hos én leverandør på én gang. Modellen avgjør ikke debatten, som står om sannsynligheten for et slikt sjokk, men den angir dens termer: en andre leverandør er en plattform til kostnad som senker for én klasse sjokk, og om den er verdt å drifte, avhenger av , og på vanlig måte. Virksomheter på begge sider av debatten ville argumentere mer nyttig med de tre tallene enn uten.
10. Et konstruert tilfelle
Tilfellet er konstruert, ikke observert. Det er ikke en rapport om noen bank, og tallene er illustrative; det finnes for å kjøre modellen på en beslutning av den typen konsolideringsgjennomganger produserer.
10.1 Forslaget
Bank K er en mellomstor nederlandsk bank som etter to fusjoner drifter fire kjernebankplattformer, én per tidligere enhet, som hver bærer omtrent en fjerdedel av funksjonene dens. En kostnadsgjennomgang foreslår konsolidering til én, med en besparelse på EUR 3 millioner i året i lisenser, kompetanse, verktøy og integrasjon: fjerningen av tre plattformer til EUR 1 million hver. Businesscasen regner med besparelsen og migreringskostnaden og ingenting annet, og den godkjennes i prinsippet.
10.2 Modellens lesning
Bankens risikofunksjon anslår, ut fra egen hendelseshistorikk og konkurrentenes, at et lammende driftsavbrudd i en kjerneplattform inntreffer omtrent én gang per tiår per plattform, ; at et fullt driftsavbrudd av referansevarigheten ville koste omtrent EUR 60 millioner i kompensasjon, tapt forretning, regulatorisk konsekvens og omdømme; og, ut fra formen på dens tidligere delvise driftsavbrudd, som kostet langt mindre enn sin proporsjonale andel, at . Dette er parameterne for høy innsats i tabell 1, og modellens lesning av forslaget står i tabell 4.
Tabell 4. Bank K: driftskostnad, forventet avbruddstap og total for dagens systempark, forslaget og modellens optimum. EUR millioner per år; utelatt. Haletall fra vedlegg A.
| 4 (nå) | 1 (plan) | 2 | 3 | |
|---|---|---|---|---|
| Driftskostnad | 4.0 | 1.0 | 2.0 | 3.0 |
| Forventet tap | 1.5 | 6.0 | 3.0 | 2.0 |
| Total | 5.5 | 7.0 | 5.0 | 5.0 |
| Verste år av 20 (VaR 95%) | 30 | 60 | 30 | 20 |
Forslaget sparer EUR 3 millioner i driftskostnad og legger til EUR 4.5 millioner i forventet avbruddstap. Totalen er EUR 1.5 millioner i året dårligere enn systemparken den erstatter, og det verste året av tjue dobles fra omtrent EUR 30 millioner til EUR 60 millioner. Konsolidering til to plattformer sparer derimot EUR 2 millioner i driftskostnad, legger til EUR 1.5 millioner i forventet tap, og senker totalen med en halv million med det verste året uendret; konsolidering til tre senker totalen like mye og halverer det verste året. Det ortodokse trekket har feil fortegn; det riktige trekket er en mindre konsolidering enn gjennomgangen foreslo.
10.3 Designet
Banken konsoliderer til to plattformer og anvender artikkelens regler på oppdelingen. Den kartlegger sine tett koblede kjeder først: betalingskjeden, fra autorisasjon til oppgjør, plasseres hel på én plattform, fordi innenfor den og diversitet ville kjøpe ingenting. De gjenværende funksjonene deles langs den løseste koblingen banken har, personmarked på én plattform og bedriftsmarked på den andre, slik at et driftsavbrudd i den ene lar den andre betjene kundene sine og kunne dekke opp, som er der konveksiteten kommer fra. Banken kontrollerer deretter effektiv diversitet: de to plattformene gis ulike patchkanaler og ulike endepunktagenter, hostes i ulike skyregioner, og autentiseres gjennom et identitetslag hvis reserve øves kvartalsvis, slik at felleskomponentkorrelasjonen er lav i stedet for én. Den manuelle evnen i filialnettet for personmarkedet beholdes og øves. Bankens er to; dens , beregnet over felleskomponenter, er nær to; og konsolideringsbusinesscasen dens bærer nå en linje for avbruddstap som gjennomgangens ikke gjorde.
11. Et andre konstruert tilfelle: en sykehusgruppe
Bankens tilfelle handler om plattformer. Det andre handler om felleskomponenter, der modellen sier at den større risikoen vanligvis ligger. Det er konstruert, ikke observert, og er ikke en rapport om noe sykehus.
11.1 Systemparken
Sykehusgruppe G drifter tre sykehus på én elektronisk pasientjournal, ett laboratoriesystem, ett bildediagnostikksystem og ett apoteksystem: fire plattformer, hver en sektorstandard, hver godt valgt. Hver arbeidsstasjon i de tre sykehusene kjører det samme operativsystemoppsettet, den samme endepunktsikkerhetsagenten og den samme patchkanalen; hver kliniker autentiserer gjennom én identitetsleverandør; alle fire plattformene hostes i ett datasenter med en varm reserve i et annet. Nominelt er . Gruppens register, bygget for NIS2-gjennomføringsloven, viser at alle fire plattformene avhenger av arbeidsstasjonsoppsettet, agenten, identitetsleverandøren og datasenterets nettverk, og at reserven deler agenten og identitetsleverandøren med primærsenteret.
11.2 Effektiv diversitet
For svikt i plattformenes egen programvare er omtrent fire, og gruppen er godt diversifisert: en defekt i apoteksystemet lar journalen, laboratoriet og bildediagnostikken kjøre videre, og det kliniske tapet er begrenset. For svikt i arbeidsstasjonsoppsettet, agenten, identitetsleverandøren eller nettverket er på tvers av alle fire plattformene og : en defekt i en hvilken som helst av dem når hver kliniker i hvert sykehus på én gang, og reserven, som deler to av dem, hjelper ikke. Gruppens reelle diversitet er én plattform for de feilmodiene historien sier er mest sannsynlig korrelerte, og juli 2024 var en svikt av nøyaktig den typen.
11.3 Tallene
Gruppens risikofunksjon anslår en lammende svikt i en felleskomponent til per år for settet samlet, et tap ved fullt driftsavbrudd på omtrent EUR 40 millioner for referansevarigheten, i utsatt behandling, omdirigering, overtid og regulatorisk konsekvens, og, ut fra sykehusenes egne delvise driftsavbrudd, en på omtrent 2.2, bratt fordi et delvis driftsavbrudd absorberes av papir og et totalt ikke gjør det. For feilmodusen svikt i felleskomponent gir med på omtrent EUR 0.8 millioner et forhold på fire, og likning (5) gir : gruppen bør drifte felleskomponentene sine i to uavhengige sett, ikke ett.
11.4 Designet
Å drifte to elektroniske pasientjournaler ville vært ruinerende, og modellen ber ikke om det; den ber om to uavhengige sett av de felleskomponentene som i dag gjør de fire plattformene til én. Gruppen deler arbeidsstasjonene sine i to oppsett med to agenter fra ulike leverandører og to patchkanaler, tildeler hver sykehusavdeling ett oppsett slik at hver sengepost har kolleger på det andre, legger til en andre identitetsvei som reserve som øves månedlig, og flytter reservedatasenteret til et nettverk og en agent som primærsenteret ikke deler. Plattformene forblir fire. Den effektive diversiteten for svikt i felleskomponenter stiger fra én til omtrent to, som er det modellen ba om, til en kostnad godt under en andre plattforms: det andre oppsettet og agenten koster en brøkdel av , den andre identitetsveien er en avhengighet snarere enn en plattform, og den ringvise utrullingen fra avsnitt 8 anvendes på begge oppsettene slik at en dårlig oppdatering høyst når en fjerdedel av systemparken. Papirreserven beholdes, finansieres og øves kvartalsvis, fordi den for gruppen er den eneste plattformen med en korrelasjon på null til alt annet.
11.5 Hva tilfellet viser
Bankens tilfelle viste at den ortodokse konsolideringen kan ha feil fortegn. Sykehusets viser noe mer vanlig: en virksomhet som er diversifisert i plattformene sine og en monokultur i komponentene sine, der premien betales uten at en konsolidering noen gang er foreslått, og der botemiddelet koster lite fordi det er diversitet i komponenter, tid og avhengigheter snarere enn i plattformer. De fleste virksomheter ligger nærmere sykehuset enn banken, og registeret DORA og NIS2 nå krever, er instrumentet som viser dem det.
12. Regler
Standardiser innenfor kjeder, diversifiser på tvers av funksjoner. Kartlegg de tett koblede prosesskjedene; innenfor hver av dem, én plattform. På tvers av løst koblede funksjoner gjelder modellens optimum. Enheten for diversifisering er kjeden.
Tell effektiv diversitet. Beregn over felleskomponenter så vel som applikasjonsplattformer, før og etter enhver konsolidering. Tre plattformer på én agent er én plattform.
Pris premien. Legg til en linje for forventet avbruddstap i hver konsolideringsbusinesscase, før og etter, med virksomhetens egne anslag. En case som ikke kan oppgi , og , er ikke en case om risiko, og konsolidering er en beslutning om risiko.
Sjekk halen. Oppgi det verste året av tjue før og etter, og sammenlign det med virksomhetens rapporteringsterskler, kapitalbuffere og kontraktsmessige eksponeringer. Like forventninger med ulike haler er ulike beslutninger.
Behold diversiteten i siste instans. Behandle den manuelle evnen som en plattform: finansier den, øv den, og tell den. Den er den eneste plattformen med en korrelasjon på null.
Foretrekk den mindre konsolideringen. Der modellen gir et indre optimum, er tapet ved å stoppe én plattform før det lite og tapet ved å gå én plattform forbi det stort, fordi kurven for forventet tap er bratt nær én. Behold en plattform når du er i tvil.
13. Å prise premien i en businesscase
Reglene i avsnitt 12 ber om at premien prises. Dette avsnittet viser hvordan linjen ser ut i dokumentet der konsolidering faktisk besluttes, fordi en risiko som ikke står på businesscasens side, ikke er med i beslutningen. Tabell 5 setter opp en konsolideringscase i den formen de fleste økonomifunksjoner bruker, med linjene modellen legger til merket, for banken i avsnitt 10.
Tabell 5. En konsolideringsbusinesscase for Bank K med modellens linjer lagt til (merket ). Årlige tall i EUR millioner unntatt engangslinjene for migrering. Den ortodokse casen viser at forslaget sparer 3.0 i året; den fulle casen viser at det koster 1.5 i året mer enn i dag og 2.0 mer enn alternativet med to plattformer, med et doblet verste år.
| Linje | I dag () | Forslag () | Alternativ () | Kilde |
|---|---|---|---|---|
| Driftskostnad for plattformer, | 4.0 | 1.0 | 2.0 | Lisenser, kompetanse, verktøy, integrasjon |
| Driftskostnad, annet () | 12.0 | 12.0 | 12.0 | Uendret av |
| Ortodoks årlig total | 16.0 | 13.0 | 14.0 | |
| Forventet avbruddstap, | 1.5 | 6.0 | 3.0 | , , |
| Herav tilskrivbart felleskomponenter () | 0.6 | 0.6 | 0.6 | ; uendret med mindre komponentene diversifiseres |
| Full årlig total | 17.5 | 19.0 | 17.0 | |
| Verste år av tjue (VaR 95%) | 30 | 60 | 30 | Vedlegg A |
| Krysser DORAs terskler for alvorlig hendelse i verste år | sannsynlig | sikkert | sannsynlig | Berørte kunder, varighet |
| Engangskostnad for migrering | – | 18.0 | 9.0 | Programanslag |
| Engangsrisiko for driftsavbrudd under migrering | – | 2.4 | 1.0 | Forventet tap fra migreringshendelser |
| Effektiv diversitet etter felleskomponenter | 3.6 | 1.0 | 1.9 | Fra registeret |
Tre trekk ved den fulle casen er verdt å trekke frem. For det første er den ortodokse casen og den fulle casen uenige, ikke om størrelsen på besparelsen, men om fortegnet: forslagets besparelse i driftskostnad på EUR 3 millioner er reell, og den er mindre enn de EUR 4.5 millionene i avbruddstap den legger til. En økonomifunksjon som bare ser den øverste blokken, godkjenner forslaget; en som ser hele siden, foretrekker alternativet, og begge leser de samme tallene. For det andre er felleskomponentlinjen uendret på tvers av kolonnene, som er modellens måte å si at konsolideringsbeslutningen ikke rører virksomhetens største korrelerte risiko; den risikoen adresseres av designet i avsnitt 8, ikke av plattformantallet, og en case som viser linjen uendret, inviterer til spørsmålet om hva som ville endre den. For det tredje er halelinjene ikke additive med resten og bør ikke nettes mot besparelsen; de vises slik at styret kan se hva det aksepterer, og det er de linjene en tilsynsmyndighet som leser casen under DORA, vil spørre om først.
Malen generaliserer. Enhver konsolideringscase kan bære de fire stjernemerkede årlige linjene, de to stjernemerkede engangslinjene og linjen for effektiv diversitet, og en virksomhet som ikke kan fylle dem ut, har ennå ikke anslått , og , som vedlegg B viser hvordan man gjør. Øvelsen tar vanligvis en risikofunksjon noen få uker, som er kort mot de årene en konsolidering tar og det tiåret premien betales over.
14. Implikasjoner for tilsynsmyndigheter
Forordningene som nå krever at nederlandske virksomheter vurderer konsentrasjonsrisiko, sier ikke hvor mye konsentrasjon som er for mye, og en tilsynsmyndighet som vurderer en institusjons vurdering, trenger en standard. Modellen tilbyr tre spørsmål som en tilsynsmyndighet kan stille til enhver institusjons konsolideringsbeslutning eller konsentrasjonsvurdering, som hvert har et tall som svar.
Det første er systemparkens effektive diversitet, beregnet ut fra registeret over felleskomponenter så vel som plattformer, og om den i det hele tatt er beregnet. En institusjon som rapporterer plattformantallet sitt uten felleskomponentene, har rapportert nominell diversitet, og juli 2024 er den stående demonstrasjonen av at nominell diversitet ikke er den størrelsen som svikter. Det andre er institusjonens eget anslag over sin tapskonveksitet, med hendelsesdataene eller ekspertvurderingene som underbygger det, fordi en institusjon som ikke har anslått , ikke kan ha priset konsentrasjonen sin, og en institusjon hvis er nær én, har, etter eget utsagn, lite å vinne på å diversifisere og bør kunne si hvorfor. Det tredje er om konsolideringsbeslutningene de siste årene bar linjene i tabell 5, og hvis de ikke gjorde det, hva premien på hver av dem ville ha vært. Ingen av disse spørsmålene krever at tilsynsmyndigheten foreskriver et antall plattformer, noe modellen heller ikke gjør; de krever at institusjonen viser at den kjenner avveiningen den har gjort, og det er det en konsentrasjonsrisikovurdering er til for.
En tilsynsmyndighet kan også bruke modellen på sektornivå, der dens fellessjokkform gjelder. En sektor der de fleste institusjoner kjører den samme plattformen, den samme agenten eller den samme leverandøren, har en som ingen institusjons egen diversifisering senker, og sektorens robusthet er da en egenskap ved leverandøren snarere enn ved de tilsynsunderlagte. Modellen gir tilsynsmyndigheten vokabularet til å si det, og registerdataene gir den middelet til å se det før den formiddagen det demonstreres.
15. Begrensninger og forskningsagenda
Dette er teoretisk forskning. Fire begrensninger følger, hver med en test.
For det første er umålt. Den er modellens avgjørende parameter og den som ingen virksomhet i dag registrerer. Den kunne anslås ut fra hendelseshistorikk ved å regressere tapet fra hvert driftsavbrudd på andelen av virksomheten det nådde, innenfor en virksomhet eller på tvers av en sektor; hendelsesrapporteringen DORA og NIS2 nå krever, vil for første gang frembringe utvalget. Vi forutsier at er over én for de fleste virksomheter og sektorer, godt over én der terskler er fremtredende, og på eller under én innenfor tett koblede kjeder. Et funn av over hele linjen ville tilbakevise artikkelens praktiske påstand og bare la haleargumentet stå igjen.
For det andre tar modellen plattformsvikt som uavhengige og behandler korrelasjon gjennom . En fyldigere modell ville gi den simultane fordelingen av svikt over en avhengighetsgraf, og felleskomponentoversikten i avsnitt 7 er det første skrittet mot en slik. Testen er om beregnet ut fra en oversikt forutsier den observerte korrelasjonen mellom driftsavbrudd.
For det tredje er driftskostnaden lineær i plattformer og tapet en potens av andelen som er nede. Begge er forenklinger; faste kostnader per plattform kan falle med skala, og tap kan gjøre hopp i stedet for å følge en kurve. Det kvalitative resultatet, et indre optimum hver gang tapet er konvekst og er stort i forhold til , overlever enhver kostnadsfunksjon som stiger med plattformer og enhver tapsfunksjon som er konveks; den lukkede formen gjør det ikke.
For det fjerde er tilfellet konstruert og den nederlandske lesningen fortolkende. Hendelsene i juli 2024 og utformingen av den nasjonale identiteten er offentlige; påstanden om at virksomheter som avhenger av dem bør regne dem med i , er vår. En feltstudie som beregnet for et utvalg nederlandske finansforetak ut fra deres DORA-konsentrasjonsvurderinger, og sammenlignet den med likning (5) ved hjelp av deres egne tapsanslag, ville vise hvor langt sektoren er fra modellens optimum og i hvilken retning.
16. Konklusjon
Standardisering av IT-landskapet senker driftskostnaden og øker sårbarheten, og de to opphever ikke hverandre. Færre plattformer betyr større driftsavbrudd, og når skaden fra et driftsavbrudd vokser raskere enn omfanget, slik den gjør hver gang funksjoner kan dekke opp for hverandre, nødløsninger er begrensede og terskler finnes, stiger forventet avbruddstap etter hvert som plattformer konsolideres, selv om ingen svikt blir mer sannsynlig. Antallet plattformer som minimerer summen av driftskostnad og avbruddstap, har en lukket form: det stiger med sannsynligheten for og omfanget av driftsavbrudd og med tapets konveksitet, og faller med kostnaden for en plattform. Under én holder det ortodokse rådet; over én betaler virksomheten som standardiserer fullt ut, en monokulturpremie som konsolideringsbusinesscasen dens ikke viser.
Vi i Nashua har argumentert for at premien er reell, at den er størst der virksomheter minst venter den, i nominelt diverse landskap som deler en komponent, og at den bør prises inn i hver konsolideringsbeslutning ved siden av besparelsene. Reglene er få: standardiser innenfor tett koblede kjeder og diversifiser på tvers av løst koblede funksjoner; tell effektiv diversitet, ikke nominell; pris premien; sjekk halen; og behold den manuelle evnen som den ene plattformen som svikter sammen med ingenting annet. Konveksiteten argumentet hviler på, er den størrelsen som er mest verdt å måle, og forordningene som nå får nederlandske virksomheter til å rapportere hendelsene sine, vil for første gang gjøre den målbar. Vi vil heller at den måles enn at den tros.
Vedlegg A. Haletall
For likt belastede plattformer, som hver svikter uavhengig med sannsynlighet per år og hver bærer en andel , er antallet plattformer nede i et år binomisk fordelt med parametere og , og tapet er når er nede. Tallene nedenfor bruker og ; 95%-value-at-risk (VaR) er det minste tapet hvis overskridelsessannsynlighet er under 5%.
Tabell 6.
| P(ingen driftsavbrudd) | 0.900 | 0.810 | 0.729 | 0.656 |
| P(én plattform nede) | 0.100 | 0.180 | 0.243 | 0.292 |
| P(to nede) | – | 0.010 | 0.027 | 0.049 |
| P(tre eller flere nede) | – | – | 0.001 | 0.004 |
| Tap, én nede () | 60 | 30 | 20 | 15 |
| Forventet tap () | 6.0 | 6.0 | 6.0 | 6.0 |
| Forventet tap () | 6.0 | 3.0 | 2.0 | 1.5 |
| VaR 95% () | 60 | 30 | 20 | 30 |
Value-at-risk for er omtrent 30 fordi sannsynligheten for at to eller flere plattformer svikter i samme år, omtrent 5.2%, ligger så vidt over 5%-nivået; med litt lavere ville den vært 15. Poenget med tabellen er første og siste rad: forventet tap under er identisk på tvers av kolonnene, og det verste året av tjue er det ikke.
Vedlegg B. Å anslå parameterne
Avbruddssannsynlighet . Fra virksomhetens hendelsesregister: lammende driftsavbrudd per plattformår over det lengste tilgjengelige vinduet, slått sammen med data fra konkurrenter eller sektoren der virksomhetens egen historikk er kort. Tell driftsavbrudd som satte plattformen ut av spill i referansevarigheten eller lenger; kortere driftsavbrudd hører til en annen tapsskala.
Tapsskala . Tapet fra at hele virksomheten er nede i referansevarigheten: tapt omsetning eller tjeneste, kompensasjon og tjenestekompensasjoner, regulatorisk konsekvens, gjenopprettingskostnad, og et omdømmeanslag. De fleste virksomheter har dette tallet i kontinuitetsplanleggingen sin under et annet navn.
Konveksitet . Fra hendelsesregisteret: for hvert driftsavbrudd, andelen funksjoner som ble nådd og tapet som ble pådratt; tilpass . Der registeret er tynt, hent inn fra kildene i avsnitt 5: spør hvor lenge dekning og nødløsninger holder, hvor tersklene ligger, og hvordan gjenopprettingen skalerer, og avgrens ut fra svarene.
Plattformkostnad . Fra konsolideringsbusinesscasen selv: besparelsen som hevdes per fjernet plattform er, per konstruksjon, .
Effektiv diversitet . Fra applikasjonsoversikten og felleskomponentoversikten i tabell 3: beregn det andelsbaserte målet over plattformer, og registrer deretter for hver felleskomponent hvilke plattformer som avhenger av den, og sett deres parvise korrelasjon til én for den komponentens feilmodus.
Vedlegg C. Følsomhetsrutenett
Tabell 7 gir fra likning (5) for et rutenett av innsatsforholdet og konveksiteten . Verdier under én betyr full standardisering.
Tabell 7. Optimalt antall plattformer etter innsatsforhold og konveksitet.
| 0.5 | 1 | 2 | 4 | 8 | 16 | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 0.19 | 0.33 | 0.57 | 1.00 | 1.74 | 3.03 | |
| 0.40 | 0.63 | 1.00 | 1.59 | 2.52 | 4.00 | |
| 0.71 | 1.00 | 1.41 | 2.00 | 2.83 | 4.00 | |
| 0.92 | 1.18 | 1.55 | 2.05 | 2.70 | 3.56 | |
| 1.00 | 1.26 | 1.59 | 2.00 | 2.52 | 3.17 |
Vedlegg D. Forventet tap med korrelert svikt
La de plattformene svikte med marginal sannsynlighet hver og parvis korrelasjon mellom sviktindikatorene. Det forventede antallet plattformer nede er uansett , så med lineært tap () endrer korrelasjon ikke forventningen; den endrer bare fordelingen, ved å konsentrere det samme forventede tapet i færre, større hendelser. Med konvekst tap øker korrelasjon forventningen, fordi den øker sannsynligheten for den store som konveksiteten straffer. For fellessjokkformen i avsnitt 4, der et sjokk med sannsynlighet setter alle plattformene ut av spill og svikt ellers er uavhengige, er det forventede tapet nøyaktig , og det effektive antallet plattformer som reproduserer det i den uavhengige modellen er for . Formen med parvis korrelasjon fra avsnitt 7 er den tilsvarende reduksjonen for variansen til andelen som er nede, og er det bedre målet når korrelasjonen er diffus snarere enn ett enkelt sjokk.
Referanser
CrowdStrike (2024, 6 August). Channel File 291 incident: Root cause analysis. CrowdStrike Holdings. https://www.crowdstrike.com/wp-content/uploads/2024/08/Channel-File-291-Incident-Root-Cause-Analysis-08.06.2024.pdf
European Parliament and Council (2022). Regulation (EU) 2022/2554 on digital operational resilience for the financial sector (DORA). Official Journal of the European Union, L 333, 27 December 2022. https://eur-lex.europa.eu/eli/reg/2022/2554/oj
European Parliament and Council (2022). Directive (EU) 2022/2555 on measures for a high common level of cybersecurity across the Union (NIS 2). Official Journal of the European Union, L 333, 27 December 2022. https://eur-lex.europa.eu/eli/dir/2022/2555/oj
Geer, D., Bace, R., Gutmann, P., Metzger, P., Pfleeger, C. P., Quarterman, J. S., & Schneier, B. (2003, 24 September). CyberInsecurity: The cost of monopoly. Computer & Communications Industry Association. https://www.schneier.com/essays/archives/2003/09/cyberinsecurity_the.html
Haldane, A. G., & May, R. M. (2011). Systemic risk in banking ecosystems. Nature, 469, 351–355. https://doi.org/10.1038/nature09659
Hirschman, A. O. (1964). The paternity of an index. American Economic Review, 54(5), 761–762.
Hollnagel, E., Woods, D. D., & Leveson, N. (Eds.) (2006). Resilience engineering: Concepts and precepts. Ashgate. (Reissued by CRC Press, 2017. https://doi.org/10.1201/9781315605685)
Leveson, N. G. (2011). Engineering a safer world: Systems thinking applied to safety. MIT Press. https://doi.org/10.7551/mitpress/8179.001.0001
Markowitz, H. (1952). Portfolio selection. Journal of Finance, 7(1), 77–91. https://doi.org/10.1111/j.1540-6261.1952.tb01525.x
May, R. M. (1972). Will a large complex system be stable? Nature, 238, 413–414. https://doi.org/10.1038/238413a0
Perrow, C. (1984). Normal accidents: Living with high-risk technologies. Basic Books.
Ross, J. W., Weill, P., & Robertson, D. C. (2006). Enterprise architecture as strategy: Creating a foundation for business execution. Harvard Business School Press. ISBN 978-1-59139-839-4.
Sheffi, Y. (2005). The resilient enterprise: Overcoming vulnerability for competitive advantage. MIT Press.
Simpson, E. H. (1949). Measurement of diversity. Nature, 163, 688. https://doi.org/10.1038/163688a0
Tilman, D., Reich, P. B., & Knops, J. M. H. (2006). Biodiversity and ecosystem stability in a decade-long grassland experiment. Nature, 441, 629–632. https://doi.org/10.1038/nature04742
Weill, P., & Ross, J. W. (2004). IT governance: How top performers manage IT decision rights for superior results. Harvard Business School Press. ISBN 978-1-59139-253-8.
Weston, D. (2024, 20 July). Helping our customers through the CrowdStrike outage. The Official Microsoft Blog. https://blogs.microsoft.com/blog/2024/07/20/helping-our-customers-through-the-crowdstrike-outage/
