november 2025
Six Things Called Digital Transformation, and Why Boards Fund the Wrong One
En klassifikasjon av transformasjonstyper, kategorifeilene som får programmer til å mislykkes, og en nøkkel for å avgjøre hvilken type man befinner seg i.
Sammendrag
«Digital transformasjon» brukes av styrer, leverandører og myndigheter som om det betegnet ett foretagende. Vi argumenterer for at det betegner minst seks, med ulike endringsobjekter, ulik økonomi, ulike tidsskalaer og ulike måter å mislykkes på, og at en stor andel av programsvikt ikke skyldes dårlig gjennomføring, men kategorifeil: en transformasjon av én type som finansieres, styres og måles som om den var en annen. Vi i Nashua skiller mellom digitalisering av dokumenter, automatisering av prosesser, skifte av kanaler, endring av forretningsmodell, bygging av en plattform og overgangen til datadrevne beslutninger. For hver type utleder vi styringsregimet som passer den, og sviktsignaturen som oppstår når én type styres som en annen, og vi gir en klassifikasjonsnøkkel som plasserer ethvert program i en type, sammen med en regel for å dekomponere dem som er genuint blandede. Analysen løser en nederlandsk gåte: Nederland ligger nær toppen av de europeiske digitale indeksene, mens landets store transformasjonsprogrammer stadig mislykkes i full offentlighet. Styrke i de tre første typene skjuler svakhet i de tre siste, og de offentlige programmene som mislykkes, er vanligvis hybrider som styres som feil type. Dette er konseptuell forskning, og vi avslutter med hvordan den kan testes.
Nøkkelord: digital transformasjon; forretningsmodell; digitalisering; prosessautomatisering; plattformer; datadrevet beslutningstaking; programstyring; kategorifeil; Nederland; klassifikasjon
1. Innledning
Med digital transformasjon mener vi, inntil videre, det en organisasjon mener når den lanserer et program under det navnet. Det er problemet denne artikkelen tar opp. Uttrykket har blitt hengt på skanning av papirarkiver, på erstatning av et kundesenter med en app, på omdanning av en produsent til en abonnementstjeneste, og på bygging av en markedsplass som selger andre selskapers varer. Dette er ikke varianter av ett foretagende. De endrer ulike ting, koster penger i ulike former, gir verdi etter ulike kalendere og kan reverseres i svært ulik grad. Et styre som finansierer dem under én merkelapp, vil, hevder vi, styre de fleste av dem feil, og svikten som følger, vil se ut som gjennomføringssvikt når den egentlig er klassifiseringssvikt.
Praksisfeltets erfaringer gir gåten sin brodd. Undersøkelser fra konsulentselskaper og handelshøyskoler har i et tiår rapportert at de fleste transformasjonsprogrammer ikke når sine mål, der andelen som sies å lykkes, sjelden overstiger en tredjedel (Westerman, Bonnet & McAfee, 2014; Kane et al., 2015), og at store IT-prosjekter har en tung hale av overskridelser som gjennomsnittstall skjuler (Flyvbjerg & Budzier, 2011). Den akademiske litteraturen har svart med definisjoner, rammeverk og forskningsagendaer (Matt, Hess & Benlian, 2015; Hess et al., 2016; Vial, 2019; Verhoef et al., 2021), som nesten alle behandler digital transformasjon som ett fenomen med dimensjoner, snarere enn som flere fenomener som deler et navn. Vi mener den andre lesningen forklarer mer.
Nederland skjerper gåten ytterligere. Landet rangerer blant de ledende europeiske økonomiene på Kommisjonens Digital Economy and Society Index, med nær universell tilkobling, høy digital kompetanse og en offentlig sektor som tidlig flyttet innbyggertjenestene sine på nett. Samtidig har landets store offentlige IKT-programmer mislyktes ofte nok, og synlig nok, til at parlamentet gjennomførte en gransking av dem (Tweede Kamer, 2014) og opprettet et stående rådgivende organ som skal vurdere dem før og under gjennomføringen. Et land som er utmerket på det digitale og dårlig på transformasjon, er ingen selvmotsigelse dersom «digital» og «transformasjon» i praksis er ulike typer arbeid.
Denne artikkelen stiller ett spørsmål: hvilke distinkte foretagender betegner «digital transformasjon», og hva skjer når ett av dem finansieres, styres og måles som et annet? Vårt svar er en klassifikasjon med seks typer (avsnitt 3), en teori om kategorifeil som forutsier hvordan programmer mislykkes når typene forveksles (avsnitt 5), en klassifikasjonsnøkkel og en dekomponeringsregel (avsnitt 6), en lesning av den nederlandske erfaringen gjennom klassifikasjonen (avsnitt 7) og en konstruert case (avsnitt 8). Avsnitt 10 trekker ut hva styrer og programledere bør gjøre annerledes; avsnitt 12 angir argumentets begrensninger og hvordan det kan testes.
Tre ting artikkelen ikke hevder, bør sies innledningsvis. Den hevder ikke at seks er det sanne antallet; den hevder at antallet er mer enn ett, og at disse seks er distinkte nok til å kreve ulik styring. Den hevder ikke at programmer aldri er genuint blandede; den hevder at blandede programmer må dekomponeres, ikke midles. Og den hevder ikke at klassifikasjon alene får programmer til å lykkes; den hevder at feilklassifisering pålitelig får dem til å mislykkes, som er en annen og mer forsvarlig påstand.
2. Bakgrunn
2.1 Ett navn, mange definisjoner
Forskningslitteraturen om digital transformasjon har vokst raskt og har ikke samlet seg om én definisjon. Vials (2019) gjennomgang av 282 arbeider fant tjuetre distinkte definisjoner og foreslo en syntese: «en prosess som har som mål å forbedre en enhet ved å utløse betydelige endringer i dens egenskaper gjennom kombinasjoner av informasjons-, data-, kommunikasjons- og tilkoblingsteknologier.» Syntesen er bevisst bred. Den dekker enhetens prosesser, dens produkter, dens forretningsmodell og dens organisasjon, og den sier ingenting om hvilken av disse som endres i et gitt tilfelle. Verhoef et al. (2021) foreslo tre stadier, digitisering, digitalisering og digital transformasjon, i stigende ambisjonsnivå, der bare det siste innebærer en ny forretningsmodell. Hess et al. (2016) tilbød styrer fire dimensjoner å formulere en strategi langs: bruk av teknologi, endringer i verdiskaping, strukturelle endringer og finansielle aspekter. Matt, Hess og Benlian (2015) argumenterte for at en transformasjonsstrategi må skilles fra en IT-strategi fordi den gjelder produkter, prosesser og organisasjon, ikke systemer.
Disse bidragene er omhyggelige, og klassifikasjonen som foreslås her, er forenlig med dem. Det de har felles, og det vi bryter med, er antakelsen om ett underliggende objekt med flere dimensjoner eller flere stadier. En dimensjon kan skrus opp og ned; et stadium nås etter det foregående. Ingen av innramningene lar en si at to programmer kalt digital transformasjon simpelthen er ulike slags ting som tilfeldigvis deler en merkelapp, med den følge at styringen som passer det ene, er upassende for det andre. Det er denne artikkelens påstand.
2.2 Eldre skiller som merkelappen visket ut
Flere av skillene vi trenger, ble trukket for flere tiår siden og er blitt utjevnet av det nyere vokabularet. Zuboff (1988) skilte informasjonsteknologiens evne til å automatisere, å erstatte menneskelig innsats i en prosess, fra dens evne til å informatisere, å generere informasjon om prosessen som endrer hva folk vet og beslutter. De to hadde ulike organisatoriske konsekvenser og krevde ulik ledelse; de er, i denne artikkelens termer, ulike typer. Hammer (1990) insisterte på at å automatisere en eksisterende prosess og å redesigne den var motsatte foretagender, og at de fleste «automatiseringsprosjekter» asfalterte kutråkk. Brynjolfsson og Hitt (2000) viste at avkastningen på IT-investeringer i stor grad kom fra komplementær organisatorisk endring, slik at samme teknologiutgift ga ulike resultater avhengig av hva annet bedriften endret; komplementet, ikke datamaskinen, avgjorde typen. Vandermerwe og Rada (1988) ga navn til servitisering, et produktselskaps bevegelse over i tjenester og utfall, som en forretningsmodellendring distinkt fra enhver teknologi som muliggjorde den. Rochet og Tirole (2003) og Parker, Van Alstyne og Choudary (2016) slo fast at plattformer har en egen økonomi, tosidig og nettverksdrevet, som en rørledningsvirksomhet ikke får ved å legge til et nettsted. Bharadwaj et al. (2013) argumenterte for at digital forretningsstrategi var blitt uatskillelig fra forretningsstrategi, noe som er sant for noen av våre typer og usant for andre.
Hvert av disse skillene svarer til en grense mellom typer i avsnitt 3. Artikkelens bidrag er ikke skillene selv, men observasjonen at merkelappen «digital transformasjon» lar programmer krysse dem uten at noen merker det, og argumentet om at å krysse dem ubemerket er en spesifikk og forutsigbar årsak til svikt.
2.3 Den nederlandske erfaringen
Den nederlandske parlamentariske granskingen av statlige IKT-prosjekter (Tweede Kamer, 2014) fant at staten hadde utilstrekkelig kontroll over sine IKT-prosjekter, at ambisjoner ble satt uten hensyn til gjennomførbarhet, at styringen var svak og at ekspertisen til å bedømme forslag manglet. Dens anbefaling om å opprette et uavhengig vurderingsorgan førte til det som i dag er Adviescollege ICT-toetsing, som offentliggjør sine vurderinger av store offentlige programmer. Disse vurderingene er, for denne artikkelens formål, et verdifullt arkiv: de beskriver, offentlig og i noen detalj, programmer som ble unnfanget som én slags ting og styrt som en annen. Avsnitt 7 leser flere av dem gjennom klassifikasjonen, og avsnitt 12 foreslår å kode hele arkivet som den første empiriske testen av argumentet.
3. Seks foretagender
Vi karakteriserer hver type ved seks egenskaper: objektet den endrer; stedet i organisasjonen der endringen skjer; investeringsformen og når verdien kommer; dens reversibilitet; dens primære risiko; og den naturlige eieren som legitimt kan beslutte den. Tabell 1 oppsummerer; teksten gir begrunnelsen. Typene er grovt ordnet etter hvor langt fra organisasjonens eksisterende identitet de rekker, men rekkefølgen er ingen sekvens, og senere typer forutsetter ikke tidligere, et poeng vi kommer tilbake til i avsnitt 5.
Tabell 1. De seks foretagendene som kalles digital transformasjon, karakterisert ved hva de endrer og hvordan de oppfører seg som investeringer.
| Type | Objekt som endres | Sted | Investering og verdi | Reversibilitet | Primær risiko | Naturlig eier |
|---|---|---|---|---|---|---|
| T1 Digitalisering av dokumenter | Informasjonens form: papir, tale eller lokale filer blir strukturerte data | Backoffice, arkiv, administrasjon | Kostnadsdrevet; verdi som unngått håndteringskostnad og senere som datatilgjengelighet; lineær med omfang | Høy | Datakvalitet; omfangsglidning inn i T2 | Drift, dokumentforvaltning |
| T2 Prosessautomatisering | Prosessens trinn: hvem eller hva som utfører dem, i hvilken rekkefølge | Drift og fellestjenester | Business case på arbeids- og feilkostnad; verdi fra produksjonssetting; trinnvis per prosess | Middels | Asfaltering av kutråkk; skjørhet; unntak | Prosesseier, COO |
| T3 Kanalskifte | Hvordan kunder og innbyggere samhandler; hvilken kanal som bærer hvilken kontakt | Frontoffice, kundedrift | Verdi fra adopsjon, ikke produksjonssetting; adopsjonskurven avgjør | Middels–lav | Gjenskaping av den gamle prosessen på nett; kanalkonflikt; ekskludering | Markedsføring, kundedrift |
| T4 Forretningsmodellendring | Hva som selges, til hvem, og hvordan inntekter tjenes | Hele virksomheten; ofte en ny enhet | Opsjonslignende; tap først, verdi betinget av markedsaksept | Lav | Markedsavvisning; kannibalisering; den gamle modellens forsvarere | CEO, styret |
| T5 Plattform eller økosystem | Virksomhetens grense: tredjeparter skaper eller forbruker verdi gjennom den | Virksomhetens grense | Tosidig; verdi først over kritisk masse; vinneren-tar-mest-dynamikk | Svært lav | Å ikke nå kritisk masse; styring av deltakerne | CEO, styret; et eget resultatregnskap |
| T6 Datadrevet beslutningstaking | Hvordan beslutninger tas: av hvem, på hvilket grunnlag, med hvilken modell | Ledelse og profesjonelt skjønn | Verdi som bedre beslutninger, vanskelig å tilskrive; kontinuerlig | Høy for verktøy, lav for kultur | Modeller som stoles på eller ignoreres; ansvarshull; regulering | Funksjonsledere, CDO |
3.1 T1: Digitalisering av dokumenter
Det første foretagendet endrer informasjonens form. Papirmapper blir skannede bilder og deretter strukturerte data; telefoniske instruksjoner blir registrerte transaksjoner; regneark på lokale disker blir felt i et kjernesystem. Ingenting ved prosessen eller organisasjonen trenger å endres. Verdien er av to slag, og det andre er vanligvis det største: en umiddelbar reduksjon i håndteringskostnad, og en senere tilgjengelighet av dataene for andre foretagender, særlig T2 og T6, som ikke kan begynne før dokumentene finnes i brukbar form.
T1 oppfører seg som investering på den mest håndterlige måten av de seks. Kostnaden skalerer lineært med omfanget; verdien kommer etter hvert som hver transje er ferdig; arbeidet kan stoppe når som helst uten tap av det som er gjort. Risikoen er nesten utelukkende datakvalitet: dokumenter som er feil registrert, er verre enn dokumenter som ikke er registrert, fordi de blir stolt på. Den sekundære risikoen er politisk snarere enn teknisk: fordi digitalisering er lett å starte og lett å vise fram, tiltrekker den seg transformasjonsmerkelappen og forventes deretter å levere det bare senere typer kan.
3.2 T2: Prosessautomatisering
Det andre foretagendet endrer trinnene i en prosess: hvilke som utføres av mennesker, hvilke av systemer, og i hvilken rekkefølge. Arbeidsflytsystemer, straight-through processing, robotisert prosessautomatisering og det meste av det virksomhetsprogramvare har solgt i førti år, hører hjemme her. Hammers (1990) skille gjelder innenfor typen: en prosess kan automatiseres slik den er, eller redesignes og deretter automatiseres, og de to gir ulik avkastning, men begge er T2 fordi objektet er prosessen.
T2 er typen business casen ble oppfunnet for. Arbeids- og feilkostnader før og etter er målbare; verdien starter ved produksjonssetting; prosjekter kan avgrenses prosess for prosess. Dens karakteristiske svikt er skjørhet: den automatiserte prosessen håndterer tilfellene den ble utformet for og svikter på unntakene som ble håndtert, usynlig, av menneskene den erstattet. Dens karakteristiske overdrivelse er å bli presentert som transformasjon av virksomheten når den er transformasjon av backoffice, et poeng som betyr noe fordi styringen T2 fortjener, fast omfang, fast budsjett, levering i tide og innenfor budsjett, er nøyaktig den styringen som ødelegger T4 og T5.
3.3 T3: Kanalskifte
Det tredje foretagendet endrer hvordan organisasjonen og dens kunder eller innbyggere møtes: hvilke kontakter som flyttes fra filial, skranke, post og telefon til nett og app, og hva som skjer med kanalene som blir igjen. Objektet er samhandlingen, ikke prosessen bak den, og derfor kan en kanal skiftes mens prosessen forblir manuell (nettskjemaet som skrives ut i et backoffice) og en prosess automatiseres mens kanalen forblir fysisk.
T3 skiller seg fra T2 i én egenskap som endrer alt ved styringen av den: verdien kommer med adopsjon, ikke med produksjonssetting. En kanal som bygges og ikke brukes, har kostnad og ingen verdi, og adopsjon avgjøres av kundene, ikke av programmet. Investeringen kan derfor ikke begrunnes i en business case basert på levering; den må begrunnes med en adopsjonskurve, med den usikkerheten det innebærer. Dens karakteristiske svikt er å gjenskape den gamle samhandlingen på nett, slik at den nye kanalen blir en dårligere versjon av skranken, og dens karakteristiske organisatoriske kostnad er kanalkonflikt, når ansatte og ledere i de gamle kanalene motsetter seg volumskiftet som business casen forutsatte.
3.4 T4: Forretningsmodellendring
Det fjerde foretagendet endrer hva som selges, til hvem, og hvordan pengene tjenes. En produsent selger oppetid i stedet for maskiner; et forlag selger abonnementer i stedet for eksemplarer; en forhandler selger gjennom egen kanal det den tidligere solgte gjennom mellomledd. Teknologi er vanligvis muliggjøreren og noen ganger utløseren, men objektet er modellen, og en modell kan endres med lite teknologi eller forbli uendret etter svært mye av den.
T4 er typen business casen ikke ble oppfunnet for. Investeringen er opsjonslignende: tap først, verdi betinget av at markedet aksepterer det nye tilbudet, og aksepten er ikke kjent på forhånd. Reversibiliteten er lav fordi den endrer forpliktelser overfor kunder, partnere og ansatte, og fordi den gamle modellen vanligvis demonteres for å finansiere den nye. Dens karakteristiske risiko er ikke teknisk, men markedsavvisning, og dens karakteristiske interne fiende er den delen av organisasjonen hvis inntekter den nye modellen kannibaliserer. Christensens (1997) argument gjelder: den eksisterende modellens forsvarere tar ikke feil om den eksisterende modellen, og det er grunnen til at de vinner interne diskusjoner og til at T4 så ofte drives som en separat enhet. Dens naturlige eier er administrerende direktør og styret; ingen under det nivået har legitimitet til å bestemme hva virksomheten selger.
3.5 T5: Plattform eller økosystem
Det femte foretagendet endrer virksomhetens grense: det bygger noe som tredjeparter skaper verdi for hverandre gjennom, med virksomheten som orkestrator snarere enn produsent. Markedsplasser, appbutikker, betalingsordninger og datautvekslinger er de kjente formene. Virksomheten kan fortsatt produsere, men dens særegne inntekt kommer fra andres deltakelse.
Økonomien i T5 er de tosidige markedenes (Rochet & Tirole, 2003; Parker, Van Alstyne & Choudary, 2016) og er ulik alt i T1–T4. Verdien er nær null under kritisk masse og stiger bratt over den; subsidieringen av den ene siden for å tiltrekke den andre er en egenskap, ikke en kostnadsoverskridelse; vinneren tar gjerne mesteparten av markedet, slik at det å være nummer to ofte er lite verdt. Reversibiliteten er den laveste av de seks, fordi en plattforms verdi ligger i forpliktelser gjort av deltakere som ikke er virksomheten. Dens karakteristiske svikt er å bygge en markedsplass som om den var et større nettsted: en katalog over partneres produkter uten noen deltakelsesøkonomi, som aldri når kritisk masse og i stillhet foldes tilbake inn i virksomhetens egen kanal. Dens naturlige eier er styret, og dens naturlige organisasjonsform er et eget resultatregnskap, fordi de tidlige tapene ser ut som svikt etter ethvert T2-mål.
3.6 T6: Datadrevet beslutningstaking
Det sjette foretagendet endrer hvordan beslutninger tas: av hvem, på hvilket grunnlag, med hvilken modell og med hvilket ansvar. Zuboffs (1988) informatisering er dets opphav; Davenport og Harris’ (2007) competing on analytics er dets praktikerutsagn; den nåværende bølgen av maskinlæring er dets aktuelle form. Objektet er skjønn, ikke prosess eller kanal, og stedet er ledelse og profesjonelt arbeid snarere enn drift.
T6 har den mest unnvikende verdien av de seks, fordi en bedre beslutning er vanskelig å tilskrive og en dårligere lett å legge skylden på. Verktøyene er svært reversible; kulturendringen som gjør at verktøyene betyr noe, er det ikke. Dens karakteristiske svikt er en dataplattform bygget i forventning om at beslutningene vil endre seg av seg selv, noe de ikke gjør; dens karakteristiske risiko, som vokser under europeisk regulering, er at en modell tar en beslutning ingen kan forklare eller stå ansvarlig for. Dens naturlige eiere er lederne for funksjonene hvis beslutninger endres, støttet snarere enn ledet av en datafunksjon.
3.7 Hva typene deler og hva de ikke deler
Alle seks bruker informasjonsteknologi; det er grunnen til at de deler et navn. Alle seks kan være store, kostbare og strategisk viktige. Utover det stiller egenskapene i tabell 1 seg ikke på linje. Verdien kommer ved produksjonssetting for T2, med adopsjon for T3, med markedsaksept for T4, over kritisk masse for T5 og diffust for T6. Reversibiliteten går fra høy (T1, T6-verktøy) til svært lav (T5). Den legitime eieren går fra en dokumentforvalter til styret. Ett enkelt styringsregime kan ikke være riktig for et sett som varierer så mye, og avsnitt 5 viser hva som skjer når ett likevel anvendes.
Typene er heller ingen stige. Det er fristende å lese dem som stadier, slik Verhoef et al. (2021) gjør, med digitalisering først og forretningsmodellendring sist. Men en virksomhet kan endre forretningsmodellen sin med papirdokumenter (mange gjorde det, før databehandlingen), bygge en plattform uten å automatisere sitt eget backoffice (flere markedsplasser gjorde det) og skifte kanaler uten å røre prosessen bak dem (de fleste tidlige offentlige portaler gjorde det). Senere typer drar ofte nytte av tidligere; de krever dem ikke. Feilen ved å behandle typene som en stige er selv en kategorifeil, omtalt som stabelfeilen nedenfor.
4. De seks typenes økonomi
Egenskapene i tabell 1 kan gjøres skarpere ved å spørre, for hver type, hvordan verdikurven ser ut: hvordan verdi akkumuleres mot penger og tid. Formene er ulike nok til at ett enkelt finansieringsinstrument ikke kan passe dem, og formene er det et styringsregime implisitt vedder på. Figur 1 tegner dem skjematisk; teksten sier hvorfor hver av dem har den formen den har, og hva formen innebærer for hvordan typen bør finansieres og bedømmes.
4.1 T1 og T2: formene finansfunksjonen ble bygget for
Digitalisering gir verdi i forhold til omfanget, fordi hver transje av registrerte dokumenter er en transje unngått håndteringskostnad og en transje data gjort tilgjengelig. Kurven er en linje, marginalverdien er omtrent konstant, og det riktige spørsmålet ved hvert beslutningspunkt er om neste transje er verdt kostnaden. Prosessautomatisering gir verdi som et trinn: lite før produksjonssetting, fordi den gamle prosessen fortsatt kjører fullt ut, og det meste av gevinsten den dagen den nye tar over. Kurven er et trinn, hele investeringen står på spill fram til trinnet, og de riktige spørsmålene er om trinnet vil skje på planlagt dato, og om gevinstene som er bokført for det, er reelle. Business casen, beslutningspunktet og rapporten om tid og budsjett ble utformet for nøyaktig disse to formene, og de tjener dem godt.
4.2 T3: verdien følger adopsjonen, og adopsjonen følger sin egen klokke
Kanalskifte gir ingenting ved lansering og alt etter hvert som kundene tar kanalen i bruk, og adopsjon har en egen form, S-kurven som Rogers (2003) dokumenterte på tvers av innovasjoner: langsom blant de første brukerne, rask gjennom midten, langsom igjen når de sene brukerne nås. Programmet kontrollerer lanseringen; det kontrollerer ikke kurven, hvis bratthet avhenger av kanalens relative fordel, dens forenlighet med hvordan kundene allerede oppfører seg, muligheten til å prøve den og synligheten av andre brukere. To konsekvenser følger for finansieringen. Verdien ved lansering er ikke et punkt, men en fordeling, og business casen bør skrives som en slik, med adopsjonsforutsetningen navngitt og dens følsomhet vist. Og kostnaden ved de gamle kanalene faller ikke ved lansering; den faller, om virksomheten tillater det, når volumet har skiftet, noe som betyr at gevinstene fra T3 realiseres ved en beslutning som tas ett år etter produksjonssetting, vanligvis av en annen leder, og vanligvis ikke tas.
4.3 T4: en opsjon, og dermed et tapsbudsjett
Forretningsmodellendring har en opsjons utbetalingsprofil: en premie betalt på forskudd, i tapene ved å lansere et tilbud markedet ennå ikke har akseptert, og en utbetaling som er stor hvis markedet aksepterer og liten eller negativ hvis det ikke gjør det. Det riktige instrumentet er det som ble utviklet for investering under usikkerhet (Dixit & Pindyck, 1994): del opp forpliktelsen i faser, betal for informasjon før man forplikter seg, og verdsett muligheten til å avbryte. I praksis betyr dette et tapsbudsjett snarere enn en business case, en markedstest før omfanget fastsettes, og beslutningspunkter som spør «hva lærte vi» snarere enn «er vi på plan». T2-regimet snur alle tre på hodet. Det fastsetter omfanget først, fordi business casen trenger ett; det har ikke noe begrep om tapsbudsjett, fordi tap er avvik; og dets beslutningspunkter spør om planen. Et T4-program under dette regimet er en opsjon utøvd før informasjonen kommer, som er den dyreste måten å holde en på.
4.4 T5: et platå, en terskel, og tap som er mekanismen
En plattforms verdi er nær null under kritisk masse og stiger bratt over den, fordi hver deltakers verdi avhenger av hvor mange andre som deltar (Rochet & Tirole, 2003; Evans & Schmalensee, 2016). Platået er langt, terskelen er usikker, og tapene under platået er ikke en kostnad ved programmet, men dets mekanisme: subsidien til den ene siden som bringer den andre siden inn. Et regime som leser platået som underlevering og subsidien som overskridelse, vil kutte begge, som er den mest pålitelige måten å sikre at kritisk masse aldri nås. De riktige instrumentene er et eget resultatregnskap slik at tapene ses som investering, et mål uttrykt i deltakere og transaksjoner snarere enn i leveranser, og en vilje til å beslutte, på et navngitt tidspunkt, at terskelen ikke vil nås, og å stoppe.
4.5 T6: verdi som driver og ikke lett kan tilskrives
Beslutningsendring gir verdi som en drift: beslutningene blir litt bedre, mange steder, over lang tid, og forbedringen blandes sammen med alt annet som endret seg. Tilskrivning er vanskeligheten. En bedre underwritingmodell viser seg i en skadeprosent som også beveget seg med været, markedet og konkurrentene; en bedre planleggingsmodell viser seg i et utnyttelsestall som også beveget seg med etterspørselen. Det riktige regimet måler beslutningene, ikke utfallene: om modellen brukes, om anbefalingene følges eller overstyres og hvorfor, om beslutningssyklusen ble kortere. Dette er prosessmål, eid av funksjonen hvis beslutninger endret seg, og de er usynlige for et regime som måler levering og deretter leter etter en gevinst i regnskapet.
4.6 Hva formene innebærer
De seks formene innebærer seks måter å spørre «går dette bra» på, og spørsmålet et regime stiller, er spørsmålet det er bygget for å besvare. T2-regimet spør om trinnet vil skje i tide. Stilt til en linje er spørsmålet harmløst. Stilt til en adopsjonskurve, en opsjon, et platå eller en drift gir det feil svar med full sikkerhet, og avsnitt 5 viser formene det feile svaret tar.
5. Kategorifeil
5.1 Styringsregimet for hver type
Hver type har, hevder vi, et styringsregime som passer den: en måte å finansiere på, en definisjon av suksess, en beslutningstakt og et myndighetssted som svarer til egenskapene i tabell 1. Tabell 2 angir dem. Regimene er ikke eksotiske; hvert av dem er standard praksis et eller annet sted. Poenget er at de er ulike, og at en organisasjon vanligvis har ett av dem, det for T2, som sin standard.
Tabell 2. Styringsregimet som passer hver type, og sviktsignaturen når et program av den typen styres som T2, standardregimet i de fleste organisasjoner.
| Type | Finansiering | Suksess er | Myndighet | Signatur når styrt som T2 |
|---|---|---|---|---|
| T1 Dokumenter | Kapasitetsbudsjett, transje for transje | Dokumenter registrert til en kvalitetsstandard | Drift | Mild: omfanget glir inn i T2; kvalitet ofres for gjennomstrømning |
| T2 Prosess | Business case, fast omfang | I tide, innenfor budsjett, gevinster ved produksjonssetting | Prosesseier | Ingen: dette er dens regime |
| T3 Kanal | Faseinndelt etter adopsjonsmilepæler | Adopsjon og volumskifte | Kundefunksjon | Levert i tide, ubrukt; gamle kanaler beholdt til full kostnad; gevinster aldri realisert |
| T4 Modell | Opsjon: beslutningspunkter, tapsbudsjett, markedstest | Markedsaksept; inntekter fra den nye modellen | CEO, styret | Omfang fryst tidlig; ingen markedstest; målt som en leveranse; kannibalisering bekjempet i styringsgruppen; ny modell lansert sent og utvannet |
| T5 Plattform | Eget resultatregnskap, subsidiebudsjett, mål for kritisk masse | Deltakelse og kritisk masse | Styret | Tidlige tap lest som svikt; partnersubsidie kuttet som «kostnadsoverskridelse»; kritisk masse aldri nådd; foldet inn i egen kanal |
| T6 Beslutninger | Kontinuerlig, funksjonseid; verktøy finansiert sentralt | Beslutninger endret; utfall forbedret | Funksjonsledere | Plattform bygget, beslutninger uendret; verdi kan ikke tilskrives; erklært en suksess ved produksjonssetting og en fiasko et år senere |
5.2 Sviktens mekanisme
En kategorifeil oppstår når et program av type styres etter regimet for type . Feilen er sjelden bevisst. Den oppstår fordi organisasjonen har ett regime den kjenner, fordi merkelappen «digital transformasjon» gir programmet lisens uten å kreve at typen navngis, og fordi de som godkjenner programmer, er mer fortrolige med regimet enn med typene. Regimet gjør så det regimer gjør: det finansierer programmet i feil form, måler det mot feil suksess, beslutter i feil takt og legger myndigheten i feil hender. Konsekvensene er forutsigbare ut fra de to typenes egenskaper, og det er det som gjør dem til signaturer snarere enn tilfeldigheter.
De mest følgetunge feilene involverer T2-regimet, fordi det er standarden. Styrt som T2 leveres et T3-program i henhold til spesifikasjon og bedømmes som en suksess ved produksjonssetting; seks måneder senere har adopsjonskurven ikke rørt seg, de gamle kanalene er fortsatt bemannet, og gevinstene som ble bokført under forutsetning av volumskifte, avskrives i stillhet. Et T4-program styrt som T2 får omfanget fryst på det tidspunktet minst er kjent om markedet, måles på levering snarere enn aksept, og forsvares i en styringsgruppe hvis medlemmers inntekter det truer; det lanseres sent, utvannet, og rapporteres deretter som å ha underprestert mot en business case det aldri skulle hatt. Et T5-program styrt som T2 leser sine egne nødvendige tidlige tap som overskridelse, kutter subsidien som var mekanismen for å nå kritisk masse, og når den aldri. Et T6-program styrt som T2 leverer en dataplattform i tide og oppdager at ingens beslutninger har endret seg, fordi endring av beslutninger aldri var innenfor omfanget.
Feil i motsatt retning finnes og er stillere. Et T2-program styrt som T4, med tapsbudsjett og uten fast omfang, bruker for mye på det som var et avgrenset problem og kalles transformasjon når det var automatisering; dette er overdrivelsesfeilen, og den betyr noe fordi den forbruker troverdigheten som senere, genuine T4-programmer vil trenge. Et T1-program styrt som T6, med datastrategi og chief data officer, bygger styring for data ingen ennå bruker.
5.3 Stabelfeilen
En annen familie av feil behandler typene som en stige. Stabelfeilen i den ene retningen hevder at T4–T6 krever T1–T3 som fundament og utsetter dem derfor til fundamentet er ferdig; siden fundamenter aldri blir ferdige, utsettes forretningsmodellendringen på ubestemt tid mens virksomheten digitaliserer. Stabelfeilen i den andre retningen forsøker T5 uten noe av den operative kapasiteten som ville latt plattformens forpliktelser innfris. Begge feilene kommer av å lese tabell 1 som en sekvens. Den riktige lesningen er at senere typer bruker tidligere der de finnes og erstatter dem der de ikke finnes, og at beslutningen om å bygge fundament først er en beslutning om rekkefølge under usikkerhet, ikke en lov.
5.4 Hvorfor feilene vedvarer
Tre trekk ved organisasjoner holder kategorifeil på plass. For det første er T2-regimet det som finansfunksjoner og prosjektkontorer er bygget for å kjøre; det er der malene, beslutningspunktene og karrierene finnes. For det andre avslører navngivingen av et programs type hvem som kan eie det, og eierskap er omstridt: et T4-program navngitt som sådan tilhører administrerende direktør, noe som er ubehagelig for divisjonslederen som foreslo det. For det tredje belønnes merkelappen selv. Et digitaliseringsprogram kalt digital transformasjon finansieres lettere, rapporteres stoltere og vurderes mindre skarpt enn det samme programmet kalt digitalisering. Merkelappen er i denne forstand en lisens til å feilklassifisere, og artikkelens praktiske anbefaling (avsnitt 10) begynner med å trekke den tilbake.
5.5 Hvordan kategorifeil ser ut i rapporteringen
Kategorifeil etterlater spor i et programs egen rapportering før de viser seg i utfallet, og et styre som kjenner sporene, kan handle et år tidligere. Tabell 3 lister dem opp. Fellestrekket er en rapport som er grønn og feil på samme tid: grønn fordi den måler det regimet måler, feil fordi regimet måler feil ting.
Tabell 3. Tidlige spor av kategorifeil i et programs egen rapportering, etter typen som styres som T2, og spørsmålet et styre bør stille når det ser hvert av dem.
| Type | Spor i rapporteringen | Spørsmål å stille |
|---|---|---|
| T3 som T2 | Status grønn gjennom byggingen; en lanseringsmilepæl feiret; adopsjon framstår som ett enkelt tall uten kurve og uten måldato for volumskifte; de gamle kanalenes kostnad er uendret i prognosen | Hvor stor andel av volumet har skiftet, mot hvilken kurve, og når faller den gamle kanalens budsjett? |
| T4 som T2 | Omfanget «baselinet» i første kvartal; ingen kunde har sett tilbudet; styringsgruppen omfatter lederne for kanalene tilbudet går utenom; gevinster bokført som inntekt i år to uten noen aksepttest | Hva har markedet fortalt oss, og hvem i dette rommet taper hvis det sier ja? |
| T5 som T2 | «Partneronboarding» rapportert som antall signerte avtaler; tap rapportert som avvik mot en kostnadsplan; en anmodning om å kutte partnerinsentivbudsjettet; plattformens trafikk rapportert som virksomhetens egen | Hvor mange deltakere handler med hverandre, hvor langt unna er kritisk masse, og hva er subsidien til for? |
| T6 som T2 | Dataplattformens levering rapportert som programmet; «brukstilfeller» listet opp uten at beslutningstakeren er navngitt; gevinster uttrykt som «innsikt»; funksjonene hvis beslutninger skulle endres, er ikke med i styringen | Hvilke beslutninger har endret seg, hvem tar dem, og hvor ofte overstyres modellen? |
| T2 som T4 | En avgrenset automatisering presentert med en transformasjonsfortelling; et tapsbudsjett uten noen markedsusikkerhet som begrunner det; strategisk språk rundt en prosessendring | Hva er usikkert her som en business case ikke kunne avklart? |
6. En klassifikasjonsnøkkel og en dekomponeringsregel
6.1 Nøkkelen
En klassifikasjon er bare nyttig hvis et program kan plasseres i den før det finansieres. Nøkkelen nedenfor gjør det med fem spørsmål, stilt i rekkefølge; det første «ja» plasserer programmet. Spørsmålene er ordnet fra den mest til den minst følgetunge typen, slik at et program med noe T5- eller T4-innhold identifiseres som sådan før dets T1–T3-innhold lar det passere som rutine.
Q1. Vil tredjeparter skape eller forbruke verdi gjennom det vi bygger, og avhenger inntektene våre av deres deltakelse? Hvis ja: T5. Programmet trenger et eget resultatregnskap, et mål for kritisk masse og et subsidiebudsjett, og tilhører styret.
Q2. Vil vi selge noe annet, til noen andre, eller tjene penger annerledes enn vi gjør nå? Hvis ja: T4. Programmet trenger faseinndeling med beslutningspunkter og tapsbudsjett, en markedstest før omfanget fastsettes, og administrerende direktør som eier.
Q3. Vil måten beslutninger tas på endre seg: hvem som beslutter, på hvilket grunnlag, med hvilken modell? Hvis ja: T6. Programmet tilhører lederne for funksjonene hvis beslutninger endres; dataplattformen er et middel, ikke programmet.
Q4. Vil kunder eller innbyggere samhandle med oss gjennom en annen kanal, og avhenger gevinsten vår av at de velger den? Hvis ja: T3. Finansier etter adopsjonsmilepæler; tell suksess i skiftet volum; planlegg de gamle kanalenes skjebne eksplisitt.
Q5. Vil trinnene i en prosess endre seg: hvem eller hva som utfører dem? Hvis ja: T2. Business case-regimet passer. Hvis nei, og programmet bare endrer dokumentenes form: T1. Finansier som kapasitet, mål kvalitet.
Rekkefølgen koder et prinsipp: et program styres etter sin mest krevende type. En plattform som også automatiserer et backoffice, er T5, og automatiseringen er en arbeidsstrøm inne i den, styrt som T2 innenfor en T5-ramme. Det motsatte, et T2-program med en «plattformambisjon» hengt på for å rettferdiggjøre budsjettet, bør sendes tilbake for at ambisjonen fjernes eller programmet omklassifiseres.
6.2 Dekomponeringsregelen
De fleste store programmer er blandede, og nøkkelen vil plassere et blandet program i dets mest krevende type. Det er riktig for rammen og feil for delene. Dekomponeringsregelen er: et blandet program deles i typede arbeidsstrømmer, hver styrt etter sitt eget regime, med rammen styrt etter den mest krevende typen som er til stede. Et T4-program med T2- og T1-innhold har tre regimer som kjører innenfor ett mandat: dokumentarbeidsstrømmen finansieres som kapasitet og måles på kvalitet; prosessarbeidsstrømmen har en business case og en produksjonssetting; forretningsmodellarbeidsstrømmen har et tapsbudsjett, en markedstest og administrerende direktørs oppmerksomhet. Rammen rapporterer til styret på T4-spørsmålet, markedsaksept, og ikke på gjennomsnittet av tre inkommensurable mål.
Midling er den spesifikke svikten regelen forhindrer. Et program som er seksti prosent T2 og førti prosent T4, rapportert som ett, vil vise T2-innholdet i tide og innenfor budsjett og T4-innholdet på etterskudd, og gjennomsnittet vil se akseptabelt ut til T4-innholdet mislykkes fullstendig. Rapportert separat er T4-arbeidsstrømmens posisjon synlig fra første beslutningspunkt.
6.3 Hva nøkkelen ikke gjør
Nøkkelen plasserer et program; den bedømmer det ikke. Et T4-program er ikke bedre enn et T1-program; det er mer risikabelt, mindre reversibelt og eid høyere oppe, og det bør bare settes i gang når virksomheten trenger at modellen endres. Mange organisasjoner burde gjøre T1 og T2 godt og ingenting annet, og ville vært bedre tjent med å kalle det hva det er. Nøkkelens formål er å gjøre typen eksplisitt slik at styringen kan svare til den, ikke å oppmuntre til ambisjon.
7. Den nederlandske gåten
7.1 Utmerket på det digitale, dårlig på transformasjon
Nederland skårer blant de ledende europeiske økonomiene på Kommisjonens digitale indeks: tilkoblingen er nær universell, den digitale kompetansen er høy, og offentlig sektors innbyggertjenester har vært på nett i to tiår, med en nasjonal digital identitet, DigiD, i bruk siden 2005 og en personlig myndighetsportal siden 2011. Etter standardene for T1 og T3, og i økende grad T2, er dette en digital leder.
Det samme landet har en offentlig historikk med store IKT-programmer som ble år forsinket, kostet flere ganger estimatene eller ble oppgitt, en historikk alvorlig nok til å frambringe en parlamentarisk gransking (Tweede Kamer, 2014) og et stående vurderingsorgan hvis offentliggjorte vurderinger regelmessig finner programmer der omfang, styring og gjennomførbarhet ikke stemmer overens. Paradokset oppløses under klassifikasjonen. Suksessene er T1, T2 og T3: dokumenter digitalisert, prosesser automatisert, kanaler skiftet, utført av organisasjoner som kjenner T2-regimet godt og anvender det på arbeid som passer det. Fiaskoene samler seg, etter vår lesning, der et program i substans er T4, T5 eller T6, men styres som T2, eller er en hybrid av flere typer rapportert som én.
7.2 Offentlige programmer som hybrider styrt som feil type
Flere av de offentlige programmene vurderingsorganet har vurdert, deler en form. En ny lov krever en ny arbeidsmåte på tvers av mange organisasjoner; arbeidsmåten krever en felles digital løsning som disse organisasjonene utveksler informasjon gjennom; løsningen spesifiseres i detalj før arbeidsmåten er prøvd; og programmet styres med fast omfang, faste datoer og en leveransemilepæl som sitt suksesskriterium. I denne artikkelens termer er det et T5- eller T6-foretagende, en plattform som mange parter deltar gjennom eller en endring i hvordan beslutninger på tvers av en kjede tas, styrt som T2. Signaturen i tabell 2 følger: omfang fryst tidlig, ingen test av om deltakerne vil eller kan delta, tidlige vanskeligheter lest som leveransesvikt, og datoer flyttet gjentatte ganger mens substansen utvannes. Vi hevder ikke at klassifisering var den eneste årsaken i noe bestemt program, og vurderingsorganets egne funn nevner andre, men vi merker oss at mønsteret det beskriver gang på gang, ambisjon fastsatt før gjennomførbarhet, styring som ikke kan absorbere læring, er mønsteret kategorifeil forutsier.
7.3 Private suksesser som de krevende typene
Den nederlandske privatsektorens iøynefallende digitale suksesser er derimot konsentrert i T4 og T5, og ble styrt deretter. Den nasjonale nettbetalingsordningen iDEAL ble bygget i 2005 av banker som handlet kollektivt som en plattform, ikke som noen enkelt banks kanal, og nådde kritisk masse fordi alle sidene ble med på én gang. En senere app for betaling mellom privatpersoner, lansert av én bank, ble drevet som et produkt med eget adopsjonsmål snarere enn som en IT-leveranse, og ble et verb. Landets største nettforhandler bygde en markedsplass som selger andre selgeres varer, et T5-trekk fra en T3-base, som en distinkt økonomisk modell. Landets mest kjente teknologieksportør sitter i sentrum av et økosystem av leverandører og kunder som oppfører seg som en plattform i alt annet enn navnet. Ingen av disse ble kalt digital transformasjon på den tiden, og hver av dem ble styrt som den typen den var.
Kontrasten er artikkelens argument i miniatyr. Organisasjonene som lyktes med T4 og T5, navnga typen, eide den på toppen, finansierte den som en opsjon eller en plattform, og målte den på aksept eller deltakelse. Organisasjonene som mislyktes, anvendte T2-regimet på arbeid som ikke var T2. Digital fortreffelighet og transformasjonssvikt sameksisterer fordi de er ulike kompetanser.
7.4 Privatsektorens stille T3
Mellom de offentlige fiaskoene og plattformsuksessene ligger en stor, udramatisk nederlandsk suksess som klassifikasjonen også forklarer: det nesten fullstendige skiftet av personkundebank, forsikring og myndighetskontakt til digitale kanaler, oppnådd over to tiår uten å bli kalt transformasjon. Nederlandske banker la ned det meste av filialnettene sine etter hvert som mobilbank ble standardkanalen for det store flertallet av kundene; skattemyndigheten flyttet innleveringen på nett og forhåndsutfylte deretter skattemeldingen; kommunene flyttet tillatelser og registreringer til nettskjemaer. Dette er T3-foretagender, og de ble i hovedsak styrt som T3: lansert, målt på adopsjon, med de gamle kanalene redusert etter hvert som volumet skiftet, ikke på en programdato. Landets høye plassering på digitale indekser hviler i stor grad på denne stille kompetansen, som er en kompetanse i én type.
7.5 Å lese en vurdering gjennom nøkkelen
For å gjøre kodeprotokollen i vedlegg A konkret, se på hvordan en typisk offentlig vurdering leses under nøkkelen. Programmet gjennomfører en ny lov som endrer hvordan flere organisasjoner i en kjede, si kommuner, et nasjonalt direktorat og private parter, arbeider sammen, og det bygger en felles digital løsning som de utveksler informasjon gjennom. Q1 spør om tredjeparter skaper eller forbruker verdi gjennom det som bygges, og om programmets suksess avhenger av deres deltakelse; for en kjedeløsning er svaret ja, og rammen er T5. Q3 spør om måten beslutninger tas på endres; hvis løsningen er ment å la beslutninger tas på felles informasjon som tidligere ble holdt hver for seg, er svaret også ja, og T6-innhold er til stede. Vurderingen beskriver deretter styringen: et fast omfang spesifisert i detalj, en leveringsdato satt av lovens ikrafttredelse, en styringsgruppe fra det bestillende departementet, og suksess definert som at løsningen virker på den datoen. Det er T2-regimet, registrert på alle fire egenskapene i protokollen, og misforholdet kodes. Vurderingens egne funn, at deltakernes beredskap ikke ble testet, at omfanget ikke kunne absorbere det som ble lært, at datoen ble flyttet og ambisjonen innsnevret, sammenlignes så med signaturen i tabell 2. Vi har ikke utført denne kodingen på arkivet, og avsnitt 12 foreslår det; poenget her er at arkivet inneholder det protokollen trenger.
7.6 Hvorfor offentlig sektor er utsatt for feilen
Tre trekk ved offentlige programmer gjør kategorifeil mer sannsynlig der enn i privat sektor, og ingen av dem er inkompetanse. Loven setter datoen, så en T2-milepæl påtvinges utenfra på foretagender som ikke er T2. Budsjettsyklusen krever at omfanget og kostnaden fastsettes ved bevilgningen, som er det tidligste og verste tidspunktet for et T4-, T5- eller T6-foretagende. Og det finnes ingen tilgjengelig markedstest: en offentlig løsning kan ikke lanseres for tusen kunder for å se om den aksepteres, fordi brukerne er forpliktet til å bruke den. De to første kan avhjelpes ved å bevilge et tapsbudsjett og et læringsbeslutningspunkt snarere enn et omfang; den tredje kan avhjelpes ved å pilotere med frivillige deltakere før plikten trer i kraft, noe enkelte nederlandske programmer har gjort og vurderingsorganet gjentatte ganger har anbefalt.
8. En konstruert case
Casen nedenfor er konstruert, ikke observert. Den finnes for å vise de seks typene og kategorifeilene i ett program, og for å vise hvordan dekomponeringsregelen skjærer det opp på nytt. Den er ikke en rapport om noe forsikringsselskap, og tallene er illustrative.
8.1 Programmet slik det ble annonsert
Forsikringsselskap V er et mellomstort nederlandsk skadeforsikringsselskap med en direktekanal, en formidlerkanal og et backoffice som behandler skadesaker i stor grad på papir og telefon. Styret annonserer et treårig digitalt transformasjonsprogram med ett budsjett og én styringsgruppe ledet av driftsdirektøren, med følgende ambisjoner: digitalisere skadearkivet; automatisere skadebehandlingen; flytte kundekontakten til en app; lansere et bruksbasert motorvognprodukt priset på telematikk; åpne appen for tredjepartstjenester (veihjelp, verkstednettverk) som en markedsplass; og bruke skadedata til å automatisere underwritingbeslutninger. Programmet begrunnes med én samlet business case, der gevinstene domineres av besparelser i skadebehandlingsarbeid og en post for «nye inntekter» fra det bruksbaserte produktet og markedsplassen.
8.2 Programmet etter type
Lest gjennom nøkkelen inneholder programmet alle typene. Arkivet er T1. Skadeautomatiseringen er T2. Appen er T3. Det bruksbaserte produktet er T4: noe annet selges, priset annerledes. Markedsplassen er T5: tredjeparter som tjener penger gjennom forsikringsselskapets kanal. Automatisert underwriting er T6: en beslutning som tidligere ble tatt av underwritere, tas nå av en modell. Etter rekkefølgeprinsippet er rammen T5, og programmet tilhører styret, ikke driftsdirektøren.
8.3 Hva det ene regimet gjør
Styrt som ett T2-program forløper casen slik tabell 2 forutsier. År én: arkivet og automatiseringen går bra, styringsgruppen rapporterer grønt, og appen bygges etter spesifikasjon. År to: appen lanseres i tide, adopsjonen er en fjerdedel av business casens forutsetning, og kundesenteret reduseres ikke fordi volumet ikke har skiftet; det bruksbaserte produktets omfang, fryst i år én før noen kunde hadde sett det, viser seg å prise dårlig for kundene det tiltrekker seg, og formidlerkanalens ledere, hvis provisjon det går utenom, argumenterer med hell i styringsgruppen for en utsettelse; markedsplassen bygges som en katalog av partnerlenker, tiltrekker seg tre partnere, og budsjettet for partnerrekruttering kuttes som en overskridelse; underwritingmodellen leveres, og underwriterne, som ikke var innenfor omfanget, avslår å bruke den. År tre: programmet rapporteres som seksti prosent levert i tide og innenfor budsjett, noe som er sant for T1- og T2-innholdet, og som å ha underprestert mot gevinstberegningen, noe som er sant for alt annet. En gjennomgang konkluderer med at gjennomføringen var svak i de senere fasene.
8.4 Programmet dekomponert
Skåret opp på nytt etter dekomponeringsregelen blir de samme ambisjonene seks arbeidsstrømmer under en T5-ramme eid av styret. Arkivet finansieres som kapasitet og måles på kvalitet. Skadeautomatiseringen beholder sin business case. Appen finansieres i faser som frigis etter adopsjon, med kundesenterets skjebne planlagt som en funksjon av skiftet volum snarere enn forutsatt. Det bruksbaserte produktet får et tapsbudsjett og en markedstest med tusen kunder før prisingen fastsettes, drives som en enhet utenfor formidlerkanalens myndighetslinje, og rapporterer til administrerende direktør på aksept. Markedsplassen får sitt eget resultatregnskap, et mål for kritisk masse i partnere og transaksjoner, og et subsidiebudsjett som forstås som mekanismen, ikke en kostnad. Underwritingmodellen eies av lederen for underwriting, med underwriternes beslutninger innenfor omfanget fra starten og dataplattformen som et middel.
Ingenting i dekomponeringen får det bruksbaserte produktet eller markedsplassen til å lykkes; det avgjør markedet. Det den gjør, er å gjøre posisjonen deres synlig fra første beslutningspunkt, hindre T2-regimet i å kvele dem, og hindre at vanskelighetene deres midles inn i et program som ser akseptabelt ut helt til det ikke gjør det.
9. En annen konstruert case: en kommune og en kjede
Forsikringsselskapets case er privat og blandet. Den andre casen er offentlig og viser feilen i den formen avsnitt 7 beskriver. Den er konstruert, ikke observert, og er ikke en rapport om noen kommune eller noe program.
9.1 Programmet slik det ble pålagt
En ny nasjonal lov endrer hvordan søknader om en kategori tillatelser vurderes: i stedet for at hver kommune vurderer etter sine egne regler, sender søkerne inn én gang til en nasjonal løsning, som ruter søknaden til kommunen, den regionale myndigheten og de relevante nasjonale etatene, som vurderer sine deler mot felles data og returnerer ett samlet vedtak. Kommune M, med seksti tusen innbyggere, må ha sine prosesser, systemer og ansatte klare til lovens ikrafttredelse om atten måneder. Departementets program bygger den nasjonale løsningen; hver kommunes program kobler seg til den og tilpasser sin egen arbeidsmåte. Kommunestyret i M godkjenner et program med fast budsjett, en prosjektleder fra IT-avdelingen, og suksess definert som «tilkoblet og i samsvar med loven på ikrafttredelsesdatoen».
9.2 Programmet etter type
Under nøkkelen er den nasjonale løsningen T5: tredjeparter, kommunene og etatene, skaper og forbruker verdi gjennom den, og verdien avhenger helt av deres deltakelse. Vurderingen på felles data er T6: et vedtak som tidligere ble fattet av én organisasjon på egne registre, fattes nå i fellesskap på delte. Ms eget program inneholder T2, saksbehandlingsprosessen for tillatelser endres, og T3, søkerne møter kommunen nå gjennom den nasjonale løsningen snarere enn dens egen skranke, og noe T1, tillatelsesregistrene må finnes i en form løsningen kan lese. Den nasjonale rammen er T5 styrt som T2; Ms lokale ramme er T3 styrt som T2.
9.3 Hva som skjer
På nasjonalt nivå viser T5-signaturen seg: løsningens omfang fastsettes i de første månedene, før noen kommune har prøvd å koble seg til; deltakernes beredskap forutsettes snarere enn testes; ikrafttredelsesdatoen behandles som leveransemilepælen og forsvares til den ikke kan forsvares lenger, og flyttes så; omfanget snevres inn slik at løsningen kan sies å virke på den nye datoen, med delene som krevde at etatene endret sine vedtak, utsatt til «en senere utgivelse». På lokalt nivå viser T3-signaturen seg: M er tilkoblet på datoen og rapporterer grønt; søkerne, som finner den nasjonale løsningen uvant og Ms skranke fortsatt åpen, fortsetter å komme til skranken; M holder skranken bemannet, fordi volumet ikke har skiftet; gevinstberegningen, som forutsatte reduksjon av skranken, realiseres ikke; og kommunestyret i M spør et år senere hvorfor programmet som ble rapportert som en suksess, ikke har spart noe. Den nasjonale gjennomgangen finner svakheter i styringen og anbefaler sterkere prosjektkontroll, det vil si mer T2.
9.4 Programmet dekomponert
Under dekomponeringsregelen styres den nasjonale løsningen som T5 fra starten: et deltakelsesmål, en pilot med frivillige kommuner og etater før plikten trer i kraft, en trinnvis ikrafttredelse region for region, og et beslutningspunkt som spør hva piloten lærte oss snarere enn om planen holder. Den felles vurderingen på delte data er en T6-arbeidsstrøm eid av de vurderende etatene, med deres beslutningstakere i styringen og løsningen som et middel. Ms eget program skiller T2-innholdet, som beholder sin business case, fra T3-innholdet, som finansieres etter en adopsjonskurve og kommer med en plan for skranken som utløses av skiftet volum snarere enn av en dato. Ingenting av dette endrer lovens dato. Det som endres, er at den nasjonale løsningen testes av deltakere før alle forpliktes til å bruke den, at etatenes vedtak er innenfor omfanget, og at kommunestyret i M ser adopsjon snarere enn tilkobling som målet, og dermed ikke blir overrasket et år senere.
10. Implikasjoner
Trekk tilbake merkelappen. Den første anbefalingen er den billigste: ikke finansier noe som kalles digital transformasjon. Krev at forslaget navngir sin type under nøkkelen, og finansier typen. Et forslag som motsetter seg å navngi sin type, er vanligvis et T2-program som søker et T4-budsjett eller et T4-program som søker å unngå styreeierskap, og begge bør avvises til de er navngitt.
Tilpass regimet til typen. Finansfunksjoner og prosjektkontorer bør eksplisitt opprettholde mer enn ett regime: business case-regimet for T2, et adopsjonsfaset regime for T3, et opsjonsregime med tapsbudsjetter og markedstester for T4, et plattformregime med egne regnskaper for T5, og et funksjonseid kontinuerlig regime for T6. De fleste organisasjoner har bare det første. Å bygge de andre er en kapabilitetsinvestering som går forut for enhver genuin transformasjon.
Eie på riktig nivå. Nøkkelen tildeler eierskap, og tildelingen bør håndheves. Et T4- eller T5-program eid under administrerende direktør vil bli beseiret av de delene av organisasjonen det truer, ikke gjennom ondskap, men gjennom det ordinære arbeidet i en styringsgruppe der disse delene er representert.
Dekomponer og rapporter separat. Blandede programmer deles i typede arbeidsstrømmer og rapporteres etter type. Styret ser T4- og T5-innholdet på deres egne mål, aksept og deltakelse, og ser dem ikke midlet sammen med T2-innholdets leveransemålinger.
Sekvenser under usikkerhet, ikke etter stige. Fundament i T1 og T2 bygges der de krevende typene trenger dem, og ikke som en forutsetning for å begynne. Spørsmålet er ikke «er vi klare», men «hva må finnes for at markedstesten skal være ærlig», som vanligvis er mindre enn fundamentargumentet hevder.
Vær tilfreds med T1 og T2 når det er det som trengs. Mye av verdien som er tilgjengelig for de fleste organisasjoner, ligger i dokumenter og prosesser, og en virksomhet som gjør dette godt og kaller det hva det er, er bedre styrt enn en som kaller det transformasjon og styrer det som sådan.
11. Å bygge repertoaret av regimer
Implikasjonene i avsnitt 10 forutsetter at en organisasjon kan kjøre det regimet programmet trenger. De fleste kan ikke. Finansfunksjoner, prosjektkontorer og styrer har ett regime, T2s business case-regime, med dets maler, beslutningspunkter, rapportering og karrierer, og de andre regimene må bygges før de kan anvendes. Vi tenker på settet av regimer en organisasjon kan kjøre som dens transformasjonsrepertoar, og vi foreslår at repertoaret, snarere enn teknologibudsjettet, er det som avgjør hvilke typer en organisasjon kan ta på seg. Tabell 4 lister opp hva hvert regime trenger. Listen er praktisk snarere enn teoretisk, og det er dit et styres oppmerksomhet bør gå før det finansierer et T4- eller T5-program.
Tabell 4. Hva hvert styringsregime trenger for å eksistere, og den organisatoriske kapabiliteten det innebærer. En organisasjons transformasjonsrepertoar er settet av regimer den faktisk kan kjøre.
| Regime | Finansieringsinstrument | Rapportering og beslutningspunkter | Mennesker og myndighet |
|---|---|---|---|
| T1 Kapasitet | En fast budsjettpost skalert etter gjennomstrømning; ingen business case per transje | Kvalitetsstikkprøver av registrerte dokumenter; gjennomstrømning mot kapasitet | En dokument- eller driftseier; datakvalitetskompetanse |
| T2 Business case | Godkjent case med fast omfang og gevinster; endringskontroll | Tidsplan, kostnad, gevinster ved produksjonssetting; RAG-status | Prosesseier; prosjektkontor; gevinstoppfølging etter avslutning |
| T3 Adopsjonsfaset | Finansiering frigitt i faser mot adopsjonsmilepæler; et budsjett for nedtrapping av den gamle kanalen | En adopsjonskurve med en navngitt forutsetning; skiftet volum; en utløser for å redusere gamle kanaler | En eier i kundefunksjonen med myndighet over de gamle kanalene, ikke bare den nye |
| T4 Opsjon | Et tapsbudsjett med et tak; finansiering av en markedstest før omfanget fastsettes; en avbruddsbeslutning tidfestet | Læringsbeslutningspunkter: hva markedet sa; akseptmål; en go/no-go på grunnlag av evidens | CEO som eier; en enhet utenfor linjen til inntektene den truer; toleranse for et synlig tap |
| T5 Plattform | Et eget resultatregnskap; et subsidiebudsjett forstått som mekanismen; et mål for kritisk masse med en stoppdato | Deltakere og transaksjoner mellom dem; avstand til kritisk masse; subsidie per ervervet deltaker | Styret som eier; en plattformleder med partnermyndighet; disiplinen til å stoppe hvis terskelen fjerner seg |
| T6 Kontinuerlig | Sentral finansiering av verktøy; funksjonseid finansiering av bruk; ingen programslutt | Beslutninger endret; bruks- og overstyringsrater for modeller; beslutningssyklustid | Funksjonsledere som eiere; en datafunksjon i støtterolle; modellansvar navngitt |
To observasjoner følger av tabellen. For det første er det i myndigheten de krever, regimene skiller seg mest, og myndighet er det vanskeligste å bygge: et T4-regime trenger en administrerende direktør som er villig til å eie et tap, og et T5-regime trenger et styre som er villig til å finansiere en subsidie, og ingen mal leverer noen av delene. For det andre forklarer repertoaret hvorfor organisasjoner som er gode på én type, ofte er dårlige på den neste: kompetansen ligger i regimet, og regimet lar seg ikke overføre. En organisasjon som har skiftet kanalene sine på glimrende vis, har bygget T3-regimet, ikke T4-regimet, og dens neste forretningsmodellprogram vil, som standard, bli drevet som en kanallansering.
12. Begrensninger og forskningsagenda
Dette er konseptuell forskning. Tre begrensninger følger, hver med en test.
For det første er grensene mellom typene ikke skarpe. En lojalitetsapp som endrer prisingen etter atferd, er T3 som går over i T4; en felles datautveksling er T5 som går over i T6. Nøkkelen løser slike tilfeller ved rekkefølgeprinsippet, men prinsippet er en konvensjon. Testen er interbedømmerreliabilitet: la uavhengige kodere anvende nøkkelen på det samme settet av programbeskrivelser og mål enigheten; der enigheten er lav, trenger grensen et skarpere spørsmål.
For det andre er påstanden om at kategorifeil forårsaker svikt, formulert som en mekanisme med signaturer, ikke demonstrert. Testen er tilgjengelig fordi det nederlandske vurderingsorganet offentliggjør sine vurderinger. En kodeprotokoll ville klassifisere hvert vurdert program etter type under nøkkelen, klassifisere regimet det ble styrt etter ut fra vurderingens beskrivelse av finansiering, suksessmål og myndighet, og registrere utfallet. Hypotesen er at programmer der type og regime samsvarer, mislykkes i lavere grad enn de der de ikke gjør det, kontrollert for størrelse, og at programmer uten samsvar viser signaturene i tabell 2 snarere enn generisk overskridelse. Den samme protokollen gjelder for enhver organisasjons programportefølje, og vedlegg A angir den.
For det tredje er den nederlandske lesningen i avsnitt 7 fortolkende. Suksessene og fiaskoene som nevnes, er offentlige, men påstanden om at fiaskoene var hybrider styrt som T2, er vår lesning av vurderingene, ikke et funn i dem. Kodeprotokollen ville gjøre lesningen til et resultat eller tilbakevise den.
Utover disse ville to spørsmål utvide argumentet. Om typene har karakteristiske varigheter, slik at et T4-program planlagt på en T2-tidsskala er feil med en forutsigbar faktor, er åpent og målbart. Og om organisasjoner kan karakteriseres ved hvilke regimer de er i stand til å kjøre, slik at en virksomhets transformasjonskapasitet er dens repertoar av regimer snarere enn dens teknologi, er en hypotese vi finner plausibel og ikke har testet.
13. Konklusjon
Digital transformasjon er ikke ett foretagende. Det er minst seks, som endrer ulike ting, gir verdi etter ulike kalendere, kan reverseres i ulik grad og tilhører ulike eiere. Styrer finansierer feil ett, ikke ved å velge dårlig blant de seks, men ved ikke å velge: merkelappen slipper inn et program uten å kreve at typen navngis, og organisasjonens standardregime, bygget for prosessautomatisering, anvendes så på arbeid det ikke passer. Svikten som følger, har signaturer, og signaturene er synlige i den offentlige historikken til et land som er utmerket på de tre første typene og strever med de tre siste.
Vi i Nashua har foreslått en klassifikasjon, en nøkkel for å anvende den før et program finansieres, og en regel for å dekomponere programmer som er genuint blandede. Ingenting av dette får en forretningsmodellendring eller en plattform til å lykkes; det gjør markedet. Det det gjør, er å hindre et styringsregime i å kvele dem, og hindre at vanskelighetene deres midles bort til de er uopprettelige. Klassifikasjonen kan testes mot vurderinger som allerede er offentlig tilgjengelige, og vi vil heller at den testes enn at den tros.
Vedlegg A. Kodeprotokoll for testing av klassifikasjonen
Protokollen nedenfor er ment for et utvalg av programvurderinger eller gjennomganger etter implementering; det nederlandske vurderingsorganets offentliggjorte vurderinger er det opplagte første utvalget, og enhver organisasjons egen portefølje det andre.
Enhet. Ett program, slik det er definert av mandatet ved godkjenning. Programmer som fikk endret omfang, kodes ved det opprinnelige mandatet og på nytt ved hver omfangsendring.
Type. Anvend nøkkelen i avsnitt 6 på mandatet slik det ble godkjent. Registrer rammetypen (første «ja») og hver type som er til stede. To kodere uavhengig av hverandre; registrer enighet.
Regime. Ut fra vurderingens beskrivelse kodes regimet som faktisk ble anvendt, på fire egenskaper: finansieringsform (fast business case; faseinndelt etter adopsjon; opsjon med tapsbudsjett; eget resultatregnskap; kontinuerlig), suksessmål (levering; adopsjon; aksept; deltakelse; beslutningsutfall), beslutningstakt (beslutningspunkter på levering; beslutningspunkter på læring) og myndighetssted (prosesseier; funksjonsleder; CEO; styret). Avbild de fire på det regimet i tabell 2 de ligner mest.
Samsvar. Samsvar hvis rammetypens regime er lik regimet som ble anvendt; ellers manglende samsvar, med paret registrert.
Utfall. Kod utfallet på tre variabler som er tilgjengelige i de fleste vurderinger: tidsavvik, kostnadsavvik, og om vurderingen bedømmer programmets substansielle mål som oppnådd, delvis oppnådd eller ikke oppnådd. Registrer også om signaturen i tabell 2 for paret beskrives.
Analyse. Sammenlign utfall mellom programmer med og uten samsvar, kontrollert for budsjettstørrelse og varighet. Klassifikasjonen støttes hvis manglende samsvar predikerer at det substansielle målet ikke nås, utover det størrelse predikerer, og hvis de beskrevne sviktene i programmer uten samsvar svarer til de predikerte signaturene oftere enn tilfeldig.
Vedlegg B. Typesignaturer i programdokumenter
Vurderere som må klassifisere et program ut fra dokumenter snarere enn fra dets sponsorer, kan bruke følgende signaler; ingen av dem er avgjørende.
T1. Gevinster uttrykt som håndteringskostnad per dokument; omfang uttrykt i volum av dokumenter eller transaksjoner; ingen endring i noen beslutning eller samhandling.
T2. Gevinster uttrykt som årsverk og feilrater; et prosesskart «som er» og «som skal bli»; en produksjonssettingsdato som den sentrale milepælen.
T3. Gevinstene avhenger av at en prosentandel av kundene bruker en ny kanal; den gamle kanalens reduksjon forutsettes snarere enn planlegges; en lanseringsdato snarere enn et adopsjonsmål.
T4. Et nytt produkt, en ny pris eller en ny inntektslinje framkommer i gevinstene; forslaget kommer fra en divisjon hvis eksisterende inntekter det ville redusere; markedet har ennå ikke sett tilbudet.
T5. Tredjeparter framstår som kilder til inntekt eller innhold; et avsnitt om «partnerstrategi»; gevinster som er nær null de første årene og bratte senere; ingen egne regnskaper.
T6. En dataplattform er hovedleveransen; gevinster uttrykkes som «bedre beslutninger» uten at en beslutning er navngitt; menneskene hvis beslutninger ville endres, er ikke med i styringen.
Vedlegg C. Matrisen for misforhold mellom type og regime
Tabell 5 fullfører tabell 2 ved å gi signaturen for hvert par: programmets type i radene og regimet som anvendes i kolonnene. Diagonalen er tilfellet med samsvar. Matrisen er artikkelens påstand i sin mest testbare form: hver celle er en prediksjon om hva vurderingen av et program uten samsvar vil beskrive.
Tabell 5. Sviktsignaturer når et program av radtypen styres etter kolonneregimet. Diagonalcellene har samsvar. «Overforbruk» betyr et avgrenset foretagende finansiert som et uavgrenset; «utsultet» betyr et uavgrenset foretagende finansiert som et avgrenset.
| Type regime | T1 Kapasitet | T2 Business case | T3 Adopsjon | T4 Opsjon | T5 Plattform | T6 Kontinuerlig |
|---|---|---|---|---|---|---|
| T1 | samsvar | Overspesifisert; transjer tvunget inn i et prosjekt med en produksjonssetting som ikke betyr noe | Adopsjon målt av noe ingen tar i bruk | Overforbruk; et tapsbudsjett for en avgrenset oppgave | Overforbruk; et resultatregnskap for et arkiv | Styring for data ingen ennå bruker |
| T2 | Understyrt; ingen gevinstberegning; omfanget glir | samsvar | Produksjonssetting forsinket i påvente av «adopsjon» som ikke er poenget | Overforbruk; strategisk fortelling om en prosessendring; troverdighet forbrukt | Overforbruk; partnere søkt for et backoffice | Ingen slutt; en prosessendring drevet som et stående program |
| T3 | Lansering uten noen adopsjonsplan | Grønn ved lansering, ubrukt; gamle kanaler beholdt; gevinster avskrevet | samsvar | Overtestet; en kanal behandlet som usikker når risikoen er adopsjon, ikke aksept | Partnere søkt for en kanal som er virksomhetens egen | Beslutningsmål anvendt på en samhandlingsendring |
| T4 | Utsultet; ingen kapasitet til en markedstest | Omfang fryst tidlig; ingen markedstest; kannibalisering bekjempet i styringsgruppen; lansert sent, utvannet | Målt på adopsjon av et tilbud markedet kanskje ikke aksepterer på noe adopsjonsnivå | samsvar | Et resultatregnskap for et tilbud som ikke har noen tredjepartsside | Eid av en funksjon; aldri en beslutning for virksomheten |
| T5 | Utsultet; bygget som en katalog | Tap lest som overskridelse; subsidie kuttet; kritisk masse aldri nådd; foldet inn i egen kanal | Deltakelse lest som adopsjon av virksomhetens egen kanal; den andre siden ignorert | Behandlet som en opsjon på et produkt; den tosidige mekanismen ufinansiert | samsvar | Ingen terskel navngitt; en plattform drevet som kontinuerlig forbedring |
| T6 | En dataplattform bygget som dokumentregistrering | Plattform levert; beslutninger uendret; suksess ved produksjonssetting, fiasko et år senere | Adopsjon av et verktøy telt; beslutninger ikke | Overtestet; en beslutningsendring behandlet som et markedsveddemål | Et resultatregnskap søkt for en intern kapabilitet | samsvar |
Referanser
Bharadwaj, A., El Sawy, O. A., Pavlou, P. A., & Venkatraman, N. (2013). Digital business strategy: Toward a next generation of insights. MIS Quarterly, 37(2), 471–482. https://doi.org/10.25300/MISQ/2013/37:2.3
Brynjolfsson, E., & Hitt, L. M. (2000). Beyond computation: Information technology, organizational transformation and business performance. Journal of Economic Perspectives, 14(4), 23–48. https://doi.org/10.1257/jep.14.4.23
Christensen, C. M. (1997). The innovator’s dilemma: When new technologies cause great firms to fail. Harvard Business School Press.
Davenport, T. H., & Harris, J. G. (2007). Competing on analytics: The new science of winning. Harvard Business School Press.
Dixit, A. K., & Pindyck, R. S. (1994). Investment under uncertainty. Princeton University Press. https://doi.org/10.1515/9781400830176
European Commission (2022). Digital Economy and Society Index (DESI) 2022. Publications Office of the European Union. https://digital-strategy.ec.europa.eu/en/library/digital-economy-and-society-index-desi-2022
Evans, D. S., & Schmalensee, R. (2016). Matchmakers: The new economics of multisided platforms. Harvard Business Review Press. ISBN 978-1-63369-172-8.
Flyvbjerg, B., & Budzier, A. (2011). Why your IT project may be riskier than you think. Harvard Business Review, 89(9), 23–25.
Furr, N., & Shipilov, A. (2019). Digital doesn’t have to be disruptive. Harvard Business Review, 97(4), July–August 2019. https://hbr.org/2019/07/digital-doesnt-have-to-be-disruptive
Hammer, M. (1990). Reengineering work: Don’t automate, obliterate. Harvard Business Review, 68(4), 104–112. https://hbr.org/1990/07/reengineering-work-dont-automate-obliterate
Hess, T., Matt, C., Benlian, A., & Wiesböck, F. (2016). Options for formulating a digital transformation strategy. MIS Quarterly Executive, 15(2), 123–139.
Kane, G. C., Palmer, D., Phillips, A. N., Kiron, D., & Buckley, N. (2015). Strategy, not technology, drives digital transformation. Research report. MIT Sloan Management Review and Deloitte University Press. https://doi.org/10.63383/uzyq6766
Matt, C., Hess, T., & Benlian, A. (2015). Digital transformation strategies. Business & Information Systems Engineering, 57(5), 339–343. https://doi.org/10.1007/s12599-015-0401-5
Parker, G. G., Van Alstyne, M. W., & Choudary, S. P. (2016). Platform revolution: How networked markets are transforming the economy and how to make them work for you. W. W. Norton.
Rochet, J.-C., & Tirole, J. (2003). Platform competition in two-sided markets. Journal of the European Economic Association, 1(4), 990–1029. https://doi.org/10.1162/154247603322493212
Rogers, E. M. (2003). Diffusion of innovations (5th ed.). Free Press.
Tweede Kamer der Staten-Generaal (2014). Naar grip op ICT: Parlementair onderzoek naar ICT-projecten bij de overheid. Eindrapport van de Tijdelijke commissie ICT-projecten bij de overheid (Commissie Elias). Kamerstukken II 2014/15, 33 326, nr. 5. https://zoek.officielebekendmakingen.nl/kst-33326-5.html
Vandermerwe, S., & Rada, J. (1988). Servitization of business: Adding value by adding services. European Management Journal, 6(4), 314–324. https://doi.org/10.1016/0263-2373(88)90033-3
Verhoef, P. C., Broekhuizen, T., Bart, Y., Bhattacharya, A., Dong, J. Q., Fabian, N., & Haenlein, M. (2021). Digital transformation: A multidisciplinary reflection and research agenda. Journal of Business Research, 122, 889–901. https://doi.org/10.1016/j.jbusres.2019.09.022
Vial, G. (2019). Understanding digital transformation: A review and a research agenda. Journal of Strategic Information Systems, 28(2), 118–144. https://doi.org/10.1016/j.jsis.2019.01.003
Westerman, G., Bonnet, D., & McAfee, A. (2014). Leading digital: Turning technology into business transformation. Harvard Business Review Press.
Zuboff, S. (1988). In the age of the smart machine: The future of work and power. Basic Books.
